«En svartkomisk bygderoman»

De gangene man begynner å tvile på fortellerens versjon av virkeligheten, blir leser­opplevelsen ofte mer stimulerende og under­holdende.

Den nyeste romanen av Sunniva Lye Axelsen er et slikt tilfelle.

Det innviklede dramaet i «Johanne den vanvittige» utspiller seg i en liten by hvor alle kjenner alle og fortiden ikke kan unnslippes – derfor frister det å kalle boken en «bygde­roman».

Nye hendelser og forbindelser sys pent inn i et allerede komplekst bak­teppe som gradvis avdekkes under lesingen.

For hvorfor er Pauline, kona til Jesper Eriksen, ikke lenger blant dem? Og hva kan være grunnen til at den uføre­trygdede sønnen Philip slenger igjen døren på faren sin?

Så har vi Johanne, som nekter mannen Hilmar å være ute blant folk. All den vennligheten og varmen han gir til alle andre enn henne!

Om kveldene kjører hun rundt med front­lysene av for å følge litt ekstra med. Ingen tekst­melding går forbi henne.

Er hun vanvittig, eller er hun rimelig?

Manglende selvinnsikt

Romanens upålitelige fortellere er også de mest sentrale. Hvert kapittel skifter fokus mellom Johanne, Jesper Eriksen og Ella, som er mer en mellom­mann enn noen hoved­figur.

Delene med Johanne er de eneste som fortelles med et «jeg». Men Jesper Eriksen – konsekvent nevnt ved fullt navn, det er morsomt – er like mye hoved­person som Johanne.

Selv­innsikten er like lav, slemheten like drøy, bare annerledes fremført.

Ekte­skapet mellom ham og Pauline presenteres stykkevis og til forferdelse, enten gjennom bort­forklaringer han gjentar til seg selv i en intensitet som tyder på en kognitiv dissonans og klar skyld­følelse, eller gjennom Johannes erindringer om Paulines stakkarslighet i kles­butikken med den så forsiktige sønnen Philip.

I denne romanen blir fortidens detaljer spedd på slik man tilbereder en god og jevn saus: Gradvis tykner historien til, helt uten klumper eller svidde partier.

Slag av alvor

Sunniva Lye Axelsen har tidligere fått kritiker­skryt for sin galgen­humor og svarte realisme.

I «Johanne den vanvittige» er det også med en åpenbar komikk vi møter mørke temaer som ekteskaps­vold, paranoia og sykdom.

Jeg gapskratter ikke, men setter pris på den komiske behandlingen.

Balansen er dessuten utmerket. Det bikker aldri over i det teatralske eller over­konstruerte. Mye er likevel kreativt og godt funnet på.

Flere ganger kommer jeg over formuleringer og deler som rommer en hel del virkelighet. Disse spenningene i teksten gjør den fornøyelig å lese.

Her ligger ikke alvoret som en tykk tåke vi hele tiden orienterer oss i, men kommer heller som slag når komikken ikke lenger er en like tydelig led­sager.

Overraskende oppførsel

Samtlige i denne romanen nevner unna­sluntring, snylting og «dyrking av egne diagnoser».

Forakten for svakhet står høyt, og selv om dette bygger opp den bitre utriveligheten romanen nærer seg av, synes jeg nok det blir for påfallende gjentatt.

Spesielt hos Ella oppleves disse kommentarene påklistret, noe som også kan ha noe å gjøre med at jeg har mindre kontakt med henne enn med de andre roman­personene.

Og samtidig som jeg derimot har sterke for­nemmelser av Jesper Eriksen og Johanne som romanpersoner, vet jeg ikke hvor jeg har dem. De overrasker med sin u­konvensjonelle (dritt)oppførsel.

Igjen er balansen hårfin, og jeg opplever dem som troverdige til tross for det smått karikerte.

«Johanne den vanvittige» er en godt sammensnekret roman hvor individets stygghet er det som skinner og brenner.