En seier som var langt mer enn en SEIER

2 months ago 28

ULLEVAAL STADION (VG) (Norge-Østerrike 2–1) Kan en seier i fotball komme mer som bestilt? Jeg mener nei. Nå var det langt fra fantastisk det som foregikk ute på den flunkende nye Ullevaal-matta, men Ståle Solbakken og Norge vant - akkurat da det gjaldt som mest.

mandag 9. september kl. 23:18

Ute på gressteppet går de norske spillerne og lederne rundt og klemmer, jubler, vi ser knyttede never, vi ser glade mennesker, vi aner tårer i øynene. Hadde du ikke visste bedre så kunne vi trodd det var en VM-kamp.

Men for Ståle Solbakken og spillerne og lederne så var dette som en VM-kamp, så viktig var den.

Egentlig var det «bare» en kamp i Nations League.... men....

... dette var ikke «bare» en kamp i Nations League.

På mange måter sto det om Ståle Solbakkens liv som norsk landslagssjef. Han har stått der og tatt i mot slag etter slag, noen fortjente - andre sikkert mindre fortjente. Han har snakket om stang ut så mange ganger at det til slutt kom et gjesp av uttalelsen.

Danskene sier det best: «Du spiller deg inn i hellet» - kanskje var det det som skjedde denne regntunge september-kvelden på Ullevaal. Kanskje var det nå vi fikk begravd baklengsmål-spøkelset på slutten av kampene - for på 2–1 til Norge så hadde ikke Østerrike mer enn én stor sjanse, som Ørjan Nyland mesterlig reddet - men situasjonen ble avblåst for offside.

Norge sto i mot, Leo Skiri Østigård kriget ballene ut, Sander Berge gjorde en strålende jobb foran forsvaret i 2. omgang, spillerne var konsentrerte. Alle ga alt. Og det holdt - helt inn. For en gangs skyld.

Det er lenge siden sist vinden har blåst Norges vei, så lenge at Ståle Solbakken har stått under et ganske heftig press om å levere et resultat, om å vise at han og gjengen hans ikke bare har det i kjeften. Nå fikk nasjonen en opptur, og fire poeng etter to kamper, med en hjemmekamp mot Slovenia som neste oppgave - det gjør livet noe lettere for Ståle Solbakken.

Var det fortjent? Tja, det var i hvert fall ikke ufortjent, kampen lignet mest på «uavgjort».

Men denne gangen hadde Norge marginene, den utskjelte VAR var på mange måter redningen, da Erling Braut Haaland først ble avvinket for offside - som ble gjort om noen minutter senere.

Marginer.

Ståle Solbakken knyttet neven.

Endelig marginer.

Og måten Haaland gjorde scoringen på: Makeløst, så vanskelig, trolig den eneste spissen i verden som klarer å score i den situasjonen der. Med to sterke forsvarere og en keeper rundt seg.

Så ble han avgjørende til slutt, som vanlig. Det så lenge ikke sånn ut, såpass ærlige må vi være. Men aldri ta Haaland av banen. Du så det nå også - en halvsjanse: Goal.

Norge ledet 2–1, og akkurat da var det egentlig lite som tydet på noe annet enn maksimalt ett poeng i denne kampen - og nye spørsmål til Solbakken om at Norge «aldri» vinner.

Denne gangen sto det om æren, vise folk at dette laget «med alle stjernene», som vi så ofte får høre, ville og kunne og maktet, som ga alt for Norge, som kjempet, som ikke slapp inn mål verken etter 80 minutter eller på overtid.

Som sagt, det var ingen fantastisk kamp av Norge.

Men det var en god kamp, en kamp som gjorde godt for hjertet til mange, som viste at denne gjengen ikke bare prater om at de var på rett vei.

Norge åpnet sterkt, tok ledelsen, falt helt av siste halvdel av omgangen og lot Østerrike, som spilte åttedelsfinale i EM i sommer, komme tilbake i kampen og utligne.

Men byttene med rottweileren Morten Thorsby og fenomenet Antonio Nusa hjalp. Norge skapte - og forsvarte seg. Det var delvis moro å se på.

Og best av alt var de tre poengene.

For Ståle Solbakken var det helt avgjørende med 1) Et godt resultat. 2) En god prestasjon.

Han fikk det første, og han fikk delvis det andre.

Slovenia neste - med et håp om at det norske vikingskipet nå har snudd og går rett vei, med Solbakken som skipper.