En prinsesse til besvær

4 hours ago 3

Meninger
Kommentar

En liksom-prinsesse møter en ekte stortingspresident. Resultatet er rørende, men kanskje ikke så passende?

Utenrikskommentator i VG som har jobbet med diplomati, sikkerhet og humanitære spørsmål i to tiår. Jeg har blant annet jobbet i Forsvaret, ved den norske ambassaden, i FN og for internasjonale organisasjoner. Jeg har bodd i Midtøsten, Sør-Asia, Afrikas Horn og USA, og har operativ erfaring fra flere krigs- og konfliktområder. Jeg har en mastergrad i sikkerhetsstudier fra King’s College London. Jeg skriver fra Oslo og Washington DC.

E-post

Onsdag 3. juni kl. 16:07

Noor Pahlavi, barnebarn av Irans siste sjah og eldste datter av eksillederen Reza Pahlavi, har fått en nærmest kongelig mottakelse i Oslo denne uken.

Hun tilhører kongefamilien som styrte Iran frem til revolusjonen i 1979, da monarkiet ble styrtet og Pahlavi-familien sendt i eksil.

Prinsen i eksil som vil ha makten i Iran. Reza Pahlavi har bodd 47 år i eksil i USA. Nå vil han lede Iran.

Den iranske opposisjonen er fragmentert. Ikke alle støtter far og datter Pahlavi.

Men for mange eksiliranere som støtter monarkistene, er faren det nærmeste man kommer en alternativ leder for Iran.

Dermed er stemningen satt når datteren beveger seg sømløst gjennom den norske hovedstaden.

Jeg møtte både Pahlavi og stortingspresident Masud Gharahkhani i forbindelse med besøket. De hilste på persisk og utvekslet høflighetsfraser.

Skuespiller og menneskerettighetsaktivisten Richard Gere var også tilstede sammen med representanter fra Oslo Freedom Forum.

Det var et varmt og tilsynelatende ufarlig møte.

Jeg forstår godt hvorfor Gharahkhani ønsket å møte henne.

Få norske toppolitikere har et så nært forhold til Irans historie og utvikling som ham. Den ektefølte sympatien med mennesker som kjemper mot det iranske regimet er lett å forstå.

Men det er rollen hans som gjør møtet komplisert.

I Oslo er Pahlavi på jobb for sin far og for et annet Iran. Hun er invitert av Oslo Freedom Forum.

Fra talerstolen gikk hun hardt ut mot den norske regjeringens kontakt med iranske myndigheter.

Budskapet hennes var en tydelig kritikk av statssekretær Andreas Kraviks besøk i Teheran tidligere i år.

Statssekretær i Utenriksdepartementet, Andreas Kravik (AP), i Tehran, mai 2026.

Pahlavi er imidlertid mer enn en prinsessefigur for eksiliranere. Hun er også en politisk aktør, på et politisk oppdrag.

Da hun ble spurt om Donald Trumps forsøk på å forhandle med det iranske regimet, var svarene langt mer forsiktig.

Det er lettere å kritisere Norge enn USA. Monarkistene er tross alt avhengige av at Washington forblir på deres side.

Samtidig som Pahlavi kritiserer norske myndigheters Iran-politikk, blir hun tatt imot av Stortingets president.

En stortingspresident er ikke en hvilken som helst politiker. Han representerer nasjonalforsamlingen.

Når han åpner døren til sitt symboltunge kontor for en av de mest profilerte skikkelsene i den iranske opposisjonen, er det mer enn en høflighetsvisitt.

Verken tilhengere eller motstandere av Pahlavi-familien ser et møte med stortingspresidenten som en nøytral handling.

Kilder i regjeringsapparatet er skeptiske til rollen Gharahkhani har valgt å ta i Iran-spørsmål.
Innvendingen handler ikke om at han uttrykker sympati for én iransk opposisjonsgruppe.

Det handler om rolleforståelsen hans.

Masud Gharahkhani er neppe den siste toppolitikeren som vil oppleve at personlige erfaringer og bakgrunn trekker i én retning, mens den offisielle rollen trekker i en annen.

Jo flere nordmenn med røtter i andre land som finner veien til politiske maktposisjoner, desto oftere vil slike situasjoner oppstå.

Men Gharakhani bør etter flere runder med kritikk forstå at han ikke kan bære flere hatter samtidig.

Ikke i denne rollen.

Pahlavi var nådeløs i sin kritikk av norske myndigheters kontakt med Teheran: Det finnes ingen uskyldige håndtrykk med et regime som fengsler, torturerer og henretter sine motstandere.

Det er et argument som er vanskelig å avfeie.

Men det gjelder ikke nødvendigvis bare i Teheran.

Midt i en av verdens mest betente politiske konflikter blir alle håndtrykk lagt merke til.

Også de som utveksles mellom en omstridt eksilprinsesse og en norsk stortingspresident.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article