Det har skjedd litt det siste halvåret.
Assad-familiens tid var over i Syria. I USA var definitivt ikke Donald Trumps tid over.
Russland allierte seg med nordkoreanske soldater. Ukraina invaderte Russland. Sør-Korea opplevde et forsøk på militærkupp.
Israel tvang Hizbollah til nederlag i en intens krig mens krigføringen på Gaza har gjort kyststripen ugjenkjennelig.
Ytre høyre gjorde det godt i EU-valget og ser ut til å framskritt over mesteparten av kontinentet. Krigen i Sudan skaper verdens største flyktningstrøm.
Så mye har det vært at selv et godt herdet nyhetshjertet som mitt har slått litt ekstra fort noen ganger, eller til og med hoppet over et slag i ny og ne.
I julehøytiden skaper de fleste av oss en liten lomme, en pause fra det hele. Vi trenger det, alle sammen. En mulighet til å stanse opp litt og tenke oss om. Hva er det egentlig som skjer med verden?
Det trykker på fra alle kanter. I en sammenbundet verden henger det meste sammen, og vi må forberede oss på en brå start på det nye året.
Det første som skjer er at Donald Trump tar over makten i USA, deretter kommer et viktig valg i Tyskland.
Trump og USA kommer til å sette tonen og agendaen for resten av verden. Slik er makten som fortsatt stråler ut fra Washington.
Men hverken Trump eller USA kan diktere omverdenen, og i overgangen fra valgkamptaler til praktisk politikk, kommer det til å oppstå mye spenning og kanskje også farlige situasjoner.
På innvandringsfeltet kommer det til å skje noe. Der har han vært tydelig gjennom hele sin karriere. Det samme gjelder toll og handel.
- Men hvor mye og hvor langt vil han for eksempel presse Panama om bruk eller kanskje kontroll over kanalen som binder Stillehavet og Atlanterhavet sammen?
- Og hva ønsker han egentlig som resultat av forhandlinger i Ukraina og Midtøsten?
- Og vil han virkelig at NATO-allierte skal bruke 5 prosent av budsjettet på militæret? Hvordan blir forholdet egentlig til Kina og kommer noe til å skje på Taiwan?
Det blir en viktig oppgave å skille ut hva som er støy og forhandlingstaktikk fra Trumps side, og hva som er reelle politiske krav. Det som gjør det vanskelig, er at de to tingene ser ut til å flyte sammen for ham. Forhandlingene er politikken, og omvendt.
Trumps maktovertakelse kommer på et tidspunkt hvor maktbalansen i verden er i endring.
Russlands angrepskrig i Ukraina endrer grunnleggende vår egen og europeisk sikkerhet. Kina har tatt tydelig og målrettede steg i en mer autoritær retning, og utfordrer sammen med Russland den vestlig-styrte verdensordenen slik den har vært siden 1945.
Jeg tror vi må vende oss til å leve med en helt annen grad av usikkerhet framover, både som enkeltmennesker og som nasjon. Vi må være forberedt på å stå på egne bein, og vi må klare å inngå dype samarbeid med venner og allierte.
Danmarks statsminister Mette Frederiksen tegnet opp et dystert verdensbilde i flere intervjuer før jul.
Hun tror for eksempel ikke at en avtale i Ukraina vil skape varig fred i Europa, og en ny og mer konfronterende verden vil det være vinnere og tapere.
Slik har det jo alltid vært kan man hevde, men fram til nå har den rådende tanken vært at de tyngste aktørene har hatt mest å tjene på samarbeid, ikke konflikt.
En politiker som Fredriksen har som oftest egne motiver for sine utspill, men det var i hvert fall ikke lystige førjulstoner danskene fikk høre.
Valget i Tyskland blir den første store testen i Europa i etterkant av Trumps valgseier i USA. Akkurat nå ligger det an til et skifte der kristendemokratene i CDU vil ta over.
Det er det samme partiet som sammen med sosialdemokratene har vekslet på å styre Tyskland.
Men sammen med hvem og hvor store blir partiet? Angrepet på julemarkedet i Magdeburg viser hvor sårbart i EUs største og mektigste land framstår.
I Midtøsten er det mange som tror at en våpenhvile i Gaza er nært forestående. BBC skriver at en avtale kan være 90 prosent klar, selv om ingen avtaler er klare før de er helt klare, i hvert fall ikke i Midtøsten.
Det ville gjort livet for de sivile litt bedre. Men hva skjer så? Det er vanskelig å ta inn over seg i hvilken desperat situasjon sivilbefolkningen befinner seg i. Dette vil være en våpenhvileavtale, ikke en fredsavtale. Det vil være fravær av krig, men konflikten vil være like uløst.
I Syria er også det meste usikkert i etterkant av Assads fall. Vil de nye makthaverne klare å holde landet samlet eller vil ny borgerkrig bryte ut? Har de tenkt å holde fast ved sin forholdsvis moderate linje eller venter de bare ut resten av verden før de viser sitt sanne jeg?
Det er en hel rekke uløste konflikter, flere enn på veldig lenge, som kommer til å fortsette i 2025.
Sudan er allerede nevnte, Myanmar bør nevnes, det samme må situasjonen i Afghanistan og alle konfliktene i Sahel-beltet i Afrika skal ikke glemmes.
Det har blåst en kaosvind over verden denne høsten. Det er en globalisert økonomi, folk flytter på seg lettere enn før, sosiale medier har en revolusjonerende kraft i seg som vi ennå ikke helt forstår konsekvensene, klimaendringen både preger og endrer planten vår. Endringene går fort og langsomt, samtidig, og de påvirker oss alle.
Det setter nye krav til oss fordi det skaper nye politiske virkeligheter. Med nye virkeligheter kommer nye overraskelser. Det trenger ikke vært negativt, men det krever at vi ser på verden med klare øyne.
Publisert 25.12.2024, kl. 19.59