En film om et diktatur? Igjen?

Skulle nesten tro filmkunsten prøvde å fortelle oss noe!

Det sier noe ubehagelig om tiden vi lever i at (minst) tre av de beste og mest Oscar-belønnede filmene på kino i løpet av det siste halvåret, har handlet om å leve under – og yte motstand i – et diktatur.

Én av disse, «One Battle After Another», var basert på en roman. Den landet uansett på et tidspunkt i USAs historie som gjorde at man enten måtte le eller gråte av hvor up-to-the-minute dagsaktuell den føltes.

En annen var brasilianske «Fremdeles her», Oscar-vinner for Beste internasjonale film i 2025. Den utspilte seg i likhet med «The Secret Agent» i virkeligheten. Nærmere bestemt den i kjølvannet av militærkuppet i Brasil i 1964.

«The Secret Agent» tar til enda noen år senere enn «Fremdeles her». Syv, for å være eksakt – i 1977. Har samfunnet «stabilisert» seg? Er folk blitt «vant»? Har mengden mistro og paranoia gått ned? Er alt atter bare sol og samba?

TYPE!: Tânia Maria som den garvede politiske dissidenten Dona Sebastiana i «The Secret Agent». Foto: Selmer Media

Nei, nei, nei og absolutt ikke. Maktovergrepene er mer åpne og skamløse. Innbyggerne mer lukkede og redde. Det er i dette landskapet vi skal se mannen som spilles av Wagner Moura – «Pablo Escobar» fra «Narcos» – forsøke å overleve.

Han kaller seg noen ganger Marcelo og noen ganger Armando. Hva har medført at en dyktig, sindig og redelig vitenskapsmann, ingeniør, akademiker og barnefar (sønnen lever hos svigerforeldrene, moren er død) er nødt til å operere med to identiteter?

Jo, at et forskningsprosjekt Marcelo/Armando (heretter: Marcelo) var involvert i, hvis frukter det var meningen at skulle komme folket til gode, har vakt interessen til en forretningsmann i det private næringslivet, Henrique Ghirotti (Luiciano Chirolli).

Ghirotti vil ha dette fellesgodet – Marcellos kunnskap – for seg selv. Han vil ikke dele med andre. Det er ikke Marcello med på. Så da må Ghirotti 1. stemple Marcello som «kommunist», og/eller 2. ta ham av dage.

AV NATURLIGE ÅRSAKER: Alice Carvalho som Fatimá i «The Secret Agent». Foto: Selmer Media

Marcelo er ikke en hemmelig agent, som tittelen antyder. Men han blir nødt til å leve som én. Først ved å ta inn hos Dona Sebastiana (Tânia Maria), en erfaren politisk dissident og entusiastisk storrøyker som lar alle utsatte grupper komme til seg: Flyktninger fra borgerkrigen i Angola, unge homofile gutter og altså Marcelo.

Hun holder hoff i sistnevntes hjemby Recife, der Marcellos sønn fortsatt er, og svigerfaren Alexandre (Carlos Francisco) driver en kino (filmen «Haisommer» fra 1975 er utgangspunktet for en bokstavelig talt løpende meta-vits).

Marcelo får seg en byråkrat-jobb på Folkeregisteret, der innbyggernes ID-kort stedes ut, og der han mellom slagene forsøker å finne ut mer om hva som i sin tid skjedde med moren hans. Fra dette utgangspunktet bygger «The Secret Agent» seg ut til å bli en saftig, overraskende, inspirerende og bitter politisk thriller – i stil med de «paranoide» sådanne fra 1970-tallet.

STILLE BYRÅKRAT?: Walter Moura i «The Secret Agent». Foto: Selmer Media

Den er nominert i den splitter nye Oscar-kategorien for Beste casting, som tilsvarer noe á la «beste innsats innen rollebesetning». Det gir all verdens mening, all den tid dette er en film så full av minneverdige karakterer, typer og ansikter – og med dem: små egne plottråder – at jeg for knapphetens skyld må unnlate å nevne de aller fleste.

Men én må jeg innom, nemlig den tyske legenden Udo Kier i det som ble hans siste rolle. Han spiller en mann de lokale diktatur-fanboy’ene ser opp til som en overlevende fra andre verdenskrig. De er for tjukke i hodet til å forstå at han ikke en tidligere SS-mann, men en jøde.

Jeg må også kort nevne filmens innramming, som er at unge studenter i nåtid sitter og transkriberer deklassifiserte lydopptak fra militærdiktaturets dager. For å danne seg et bilde av hvem av menneskene som levde og kjempet den gang, for ikke veldig lenge siden, var.

UFRIVILLIG HELT: Wagner Moura i «The Secret Agent». Foto: Selmer Media

De jobber for at historien om hjemlandet ikke skal glemmes. Men kan de lykkes? Filmens punchline, et melankolsk slag i mellomgulvet, lar det være et åpent spørsmål.

Tidskoloritten er nydelig autentisk, musikken fenomenal, kameraføringene er nysgjerrige, nærgående og forandrer liksom stil i takt med de mange ideene og innfallene.

Oscar-nominerte Moura er som antydet superb som en stillfaren mann som aldri ønsket å bli hverken helt eller martyr. Men som gjorde det han måtte da omstendighetene tvang ham.

Anbefalt? Åja!