En avgjørende forskjell

SOM I GAMLE DAGER. Protester mot USA i Manila, Filippinene, mandag denne uken. Foto: Aaron Favila / AP / NTB

Det nye er ikke at USA blander seg inn i naboland.

Dette er en kommentar

For ganske nøyaktig 36 år siden overga lederen for et latinamerikansk land seg etter en amerikansk invasjon.

Det var 3. januar 1990. Landet var Panama. Diktatoren var Manuel Noriega, som ble fraktet til USA og stilt for retten for narkotikaforbrytelser. Aksjonen var folkerettslig omstridt. Noriega var i realiteten leder av landet, men på papiret var det andre som styrte.

Slik sett er det intet nytt under solen ved USAs militæraksjon i Venezuela.

Likevel er det én helt avgjørende forskjell. Mer om den til slutt.

FANGET. President Nicolás Maduro i New York City. Foto: Eduardo Munoz / Reuters / NTB

Som en fremvisning av USAs makt og evne, var operasjonen i Venezuela en gigantisk suksess: Militæret, CIA og politimyndigheter var involvert. President Nicolás Maduro og kona ble hentet ut fra et militærkompleks av amerikanske spesialstyrker.

«Operasjonen var en blendende og storslått handling, og den kompetansen og besluttsomheten den demonstrerte, vil gjøre mer for å styrke amerikansk makt og verdensfreden enn alle de beste talene president Obama noen gang holdt», skriver utenrikskommentatoren Walter Russel Mead i The Wall Street Journal.

Men, som Mead også bekymrer seg for: Hva skjer nå?

Mange kommentatorer trodde det var første steg i en større militærinvasjon.

Mange i Venezuelas opposisjon håpet det var slutten på det undertrykkende regimet.

Det kan se ut som om begge tok feil.

Selv om Trump på en pressekonferanse sa at Venezuela nå skulle «styres» fra Washington, og at han heller ikke var redd for å sende soldater til landet (boots on the ground), avfeiet han i samme slengen opposisjonsleder og fredsprisvinner María Corina Machado. Støtten til den egentlige vinneren av presidentvalget, Edmundo González, var i beste fall halvhjertet.

Maduro er borte, men regimet hans sitter fortsatt ved makten – inkludert flere personer som er etterlyst av USA.

I et intervju på programmet Face the Nation gikk utenriksminister Marco Rubio langt i fremstille det hele som en slags politioperasjon i utlandet.

TROIKA: Donald Trump med utenriksminister Marco Rubio (t.v.) og forsvarsminister Pete Hegseth. Foto: Jonathan Ernst / Reuters / NTB

Naturligvis bør ingen ha noen illusjoner om hva som har skjedd: Verdens største militærmakt har banket inn at Venezuela er deres anliggende. Regimet sitter på USAs nåde.

Men kanskje vil de fortsette.

Mead, som regnes å ha gode kilder, skriver at Washington kan samarbeide med hvem som helst så lenge de er lydhøre for hva USA vil, for eksempel knyttet til olje.

Samtidig er hovedstrømmen på høyresiden i USA fortsatt tett knyttet til kampen mot Chavez og hans etterfølger, ikke minst de mange latinamerikanerne som har flyktet fra sosialistiske regimer. Det kan bli vanskelig for Trump å holde regimet ved makten over lengre tid. Sjansen er derfor stor for at USA etter en periode insisterer på at det skal holdes frie valg, men uten å involvere seg tyngre militært.

Dermed kan Trump også unngå den type hengemyr USA så ofte har blitt sittende fast i: Han invaderer ikke, han installerer ikke et nytt regime som blir «tilsmusset» av amerikansk støtte, han slipper å av-chavifisere den venezuelanske staten.

Han kan unngå det tidligere general og utenriksminister Colin Powell kalte The Pottery Barn-regelen (oppkalt etter en amerikansk butikkjede): Hvis du knuser det, eier du det.

Han knuser ikke Venezuela, han bare dulter landet i riktig retning med verdens mektigste marine og flyvåpen.

Hvordan vil resten av verden tolke dette?

For USAs motstandere er det ikke rett frem.

Venezuela er nært knyttet til en antiamerikansk gruppering med Kina, Russland og Iran som viktige deltagere. Kina, som kjøper mer olje enn noen andre fra landet, fordømte militæraksjonen i langt hardere ordelag enn hva europeiske land gjorde.

Noen mener aksjonen gir et slags påskudd for folkerettsbrudd også for andre land. Den analysen er neppe særlig god i realiteten. Russland trengte ikke en aksjon i Venezuela for å invadere Ukraina to ganger i løpet av de siste elleve årene. Kina ser allerede på USA som et land som forholder seg til internasjonale regler bare når det gagner dem selv – ikke uten en viss rett.

For Moskva og Beijing vil det beste scenarioet kanskje være at USA havner i hengemyren, opptatt med sine nærområder i stedet for ... tja ... Ukraina og Taiwan.

På den annen side har USA i løpet av et halvår aksjonert mot to av Russland og Kinas nære allierte (Iran og Venezuela). I realiteten uten å møte annet enn protester.

I et slikt perspektiv kan Trumps tilnærming faktisk se klok ut, om enn kynisk: En begrenset militær aksjon, dempede ambisjoner, realistiske forventninger, ikke bite over for mye.

USA vet også at selv om de er på folkerettslig tynn grunn, er ikke det nødvendigvis et problem på sikt. Irak-invasjonen i 2003 var også på tynn grunn, uten at det betød slutten på USAs allianser av den grunn. Etter invasjonen av Panama, vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som fordømte den som et brudd på folkeretten. I tiårene etter var USA mektigere enn noen gang.

Likevel er det grunnleggende annerledes nå.

Reaksjonene på aksjonen i Venezuela handler egentlig ikke om Venezuela. Eller om folkeretten eller at USA intervenerer i et naboland. De handler om Donald Trump og amerikansk høyresides forhold til verden.

Utenrikspolitikken hans skal på papiret handle om Amerika først, men fremstår i realiteten uten en rød tråd. Et godt eksempel er Kina-politikken hvor Trump det ene øyeblikket fremhever landet som en stor og farlig motstander, for i neste øyeblikk og gi dem store innrømmelser og støte vekk potensielle allierte.

Den pågående diskusjonen om Grønland, en del av riksfellesskapet med USAs nære allierte Danmark, ville vært en farse om det ikke kunne bli en så stor tragedie.

Noen har alltid sett på USA som en imperialistisk bølle, men USAs venner ble ikke bekymret av at George H.W. Bush tøyde folkeretten i 1989. De levde med uenighetene om Irak da sønnen hans, George W. Bush, var president.

USA kunne tøye eller bryte reglene, krangle med allierte, kjøre solo, men var i bunn og grunn et stabilt ankerfeste for sine allierte og verdensordenen.

Nå vet ingen hvilken vei det går.