Du har en terrorist i lommen

KRONIKK: DAGFINN NORDBØ

forfatter og satiriker

Jeg har flyttet til en leilighet i tredje etasje, med balkong ut mot gaten.

Jeg har alltid vært en glaner, en som bedriver det som på fint heter «peoplewatching», og nå har jeg det perfekte utgangspunkt:

De jeg glaner på, kan jo ikke se meg. Jeg bor jo midt i byen, og folk passerer forbi i en ganske jevn strøm til fots.

Og hva ser jeg? Så godt som alle går med telefonen i hånden.

Det er slutt på å ha den i lommen, nei, de holder den foran seg, noen taster på den, andre bruker facetime og har samtalepartneren på høyttaler.

Så har vi de som jogger – med barnevogn.

Jeg lurer på hva de ungene kommer til å huske av barndomstiden sin – mamma eller pappa prustende og pesende og landskapet som farer rasende fort forbi.

En tredje gruppe er de som går med ungen i barnevogn, og telefonen i hånden.

Det vil jeg gjerne si noe om.

Foto: Torstein Norum Bugge / Tek

Siden jeg er utdannet barnevernspedagog, leste jeg i løpet av tre år et betydelig pensum i utviklingspsykologi.

Noe av det viktigste innholdet i de bøkene, handler om at foreldre må være til stede for barna sine. Det betyr at de ikke bare må være fysisk til stede, men de må også være mentalt til stede.

For det går utmerket an å være til stede i samme rom eller samme miljø, men likevel totalt fraværende.

Barn er ekstremt observante små vesener. De er mestre i å tolke ansiktsuttrykk og stemninger. Og de forstår utmerket godt når de blir ignorert.

De trenger for eksempel øyekontakt, ikke minst i de første månedene og året av livet. Båndet som knyttes mellom foreldre og barn er i stor grad avhengig av trygg og gjensidig øyekontakt.

Men hva skjer nå?

Selv når folk går med ungen på trilletur, er det telefonen som er hovedpersonen.

Statistikk viser at eiere av en smarttelefon tar den opp og åpner den over hundre ganger per dag uten noen spesiell grunn.

Eller de får så mange pushvarsler at de konstant må agere på mer eller mindre betydningsfulle varslinger.

At det går ut over konsentrasjonen til folk, er hevet over tvil.

Men like bekymringsfullt er det at vi nå etter hvert får generasjoner av foreldre som, for å ta litt i, er mer opptatt av telefonen sin enn av ungene. 

Begrepet phubbing betyr å ignorere en samtalepartner ved å plukke opp telefonen og skrolle. Det er i ferd med å bli en folkesykdom.

Hele folket føler nemlig at de må adlyde terroristen de har i lommen – eller der de fleste nå altså har den, i hånden eller på bordet foran seg.

Techmilliardærene har investert enorme beløp på å fascinere og distrahere oss.

De har hyret inn de smarteste (og sannsynligvis mest skruppelløse) psykologene for med alle midler å suge oss inn i det blinkende universet sitt.

Sterkt avhengighetsskapende algoritmer medfører at skarer av både svært unge og voksne mennesker får en samlet skjermtid pr. døgn som er fullstendig hinsides.

Ungdommer og barn tilbringer nå enormt mye av den våkne tiden sin på streaks, som ikke må brytes. Liksom.

For hva da?

En eller annen digital «belønning», som i bunn og grunn selvsagt er verdiløs, men ikke for den som er blitt hekta.

De opplever at noen «poeng» eller at de kommer «et level høyere» er noe de bør strebe etter og bruke mye tid på.

Selvfølgelig ikke.

Enda grellere blir det når småbarn sitter i vognen med sin egen «smarttelefon». Hvordan ordet smart snek seg inn der, lurer jeg på.

Gir du ungen din en slik telefon, overlater du et sårbart og lettpåvirkelig lite menneske til techmilliardærenes ekstremt kyniske metoder.

Det er jo en grunn til at de har blitt milliardærer, og det er en grunn til at tech-eliten i Silicon Valley ikke gir sine egne barn slike ting i hånden.

Så ikke gjør det.

Kanskje du selv tenker at du får en tiltrengt pause fra en strevsom hverdag som småbarnsforelder, men vit i så fall at du i hvert fall ikke har gjort ungen din en tjeneste. 

Snarere tvert imot.