Djevelen er i detaljene

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Stortinget kunne endret praksis i Oljefondet med én presisering. I stedet valgte flertallet å ikke stille krav som resten av norsk næringsliv er underlagt. Det gjør oss medansvarlige – og dobbeltmoralske.

Dette er en kronikk

Norske selskaper er lovpålagt å unngå å bidra til menneskerettighetsbrudd. De må dokumentere hvordan de håndterer risiko i hele verdikjeden. Standardene er tydelige: FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer. Det er ikke frivillige idealer – det er krav.

Så hvorfor gjelder ikke de samme prinsippene for Norges største og mest innflytelsesrike økonomiske verktøy?

I forbindelse med at Stortinget denne uken behandlet Fondsmeldingen om Statens pensjonsfond utland – ble det igjen reist kritikk mot hvordan Etikkrådet og Norges Bank forvalter investeringene våre. Kritikken handlet ikke bare om hvilke selskaper vi investerer i, men hvordan vurderingene gjøres: for sen respons, for høy terskel for utelukkelse, og for svake krav til risikohåndtering i konfliktområder.

Vi skulle ønske forslagene fra SV og Rødt ble vedtatt – det ville skjerpet de etiske retningslinjene og gitt klarere føringer for uttrekk.

Det mest oppsiktsvekkende er at en mye mildere, men likevel prinsipielt viktig merknad fra Finanskomiteens medlemmer i Ap, SV og MDG heller ikke fikk flertall.

Næringslivet må dokumentere. Oljefondet får fritak

Merknaden slo fast at Etikkrådet og Norges Bank må legge til grunn de samme internasjonalt anerkjente standardene som resten av norsk næringsliv – altså UNGP og OECDs retningslinjer. Den pekte på at flere organisasjoner, blant disse Amnesty, LO, Redd Barna, Mellomkirkelig råd og Utdanningsforbundet, hadde uttrykt bekymring for at fondet fortsatt investerer i selskaper med tilknytning til Israels folkerettsstridige okkupasjon av Palestina.

En slik merknad ville ikke forpliktet regjeringen til konkrete investeringstrekk – men den ville sendt et sterkt signal om at Stortinget forventer at forvaltningen skjer i tråd med de prinsippene vi ellers mener bør gjelde.

Den kunne fått praktiske konsekvenser for Etikkrådets terskelvurderinger og risikoforståelse. Men den ble ikke vedtatt – fordi Høyre, Frp, Venstre, KrF og Senterpartiet stemte imot.

Sistnevnte parti skriver riktignok i sitt eget program at Oljefondet skal forvaltes i tråd med FN- og OECD-standarder. Likevel valgte de å si nei til å tydeliggjøre dette i fondsmeldingen. Det er slike detaljer som avslører den reelle prioriteringen.

For konsekvensene er ikke teoretiske.

Dødelige investeringer

Per 31. desember 2024 hadde Oljefondet for eksempel investeringer på 19,5 milliarder kroner i det amerikanske selskapet RTX Corporation (tidligere Raytheon Technologies). RTX er en av verdens største våpenprodusenter og har i flere år levert missiler og bomber til Israel – våpen brukt i krigføringen i Gaza. Dette skjer parallelt med at norske bedrifter forventes å avslutte samarbeid dersom de risikerer å medvirke til menneskerettighetsbrudd, også indirekte.

Mens næringslivet blir veiledet, overvåket og regulert i tråd med internasjonale normer, gis statens egne investeringer rom til å operere etter svakere etiske vurderinger og høyere terskler for inngripen. Det er ikke bare et politisk dilemma – det er en etisk dobbeltstandard.

Det er mulig å ønske seg mer. Vi skulle gjerne sett at SVs og Rødts forslag ble vedtatt. At regelverket ble tydeligere, tersklene lavere, forventningene høyere. Men i mellomtiden kunne Stortinget valgt å støtte en presisering som verken var radikal eller krevde store omveltninger. Bare at forvaltningen skal følge de standardene vi allerede har sluttet oss til.

Det gjorde de ikke. Og det sier mer enn tusen politiske programformuleringer.