Dette klimamålet trenger vi ikke

KLIMADUO. Statsminister Jonas Gahr Støre og klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen på Arbeiderpartiets 70. ordinære landsmøte på Oslo Kongressenter Folkets Hus i Oslo. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Regjeringen skulle rydde opp i klimamålkaos. Det klarte den ikke.

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Denne våren diskuterer Stortinget enda et klimamål, nå for 2035. Forhåpentlig ender det med en bred enighet, så vi kan diskutere virkemidler mer enn mål. Dessverre er regjeringens forslag egnet for å gjøre klimapolitikken mindre målrettet og mer forvirrende.

Egentlig burde det norske klimamålet være veldig enkelt: Vi skal være en del av det europeiske klimamålet og gjøre vår del av jobben. Den jobben er både å ta egne utslippskutt og å gjøre det som skal til for å lykkes i fellesskap, nemlig å satse på energiproduksjon og karbonfangst og -lagring.

Det regjeringen har foreslått, er 70-75 prosent kutt som kan gjøres hvor som helst i verden. Det er lett å gjennomføre, men setter ikke retning for norsk klimapolitikk.

Dette forslaget, lagt frem i Andreas Bjelland Eriksens klimamelding uken etter Ap-landsmøtet, signaliserer en enorm snuoperasjon fra Arbeiderpartiet.

Før valget i 2021 skulle Ap kutte 55 prosent i 2030 sammenlignet med 1990, og det skulle skje i Norge. Ingen skiller mellom kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor.

Straks de var i regjeringen, ble det omdøpt til et «omstillingsmål». Norges offisielle klimamål (både i klimaloven og overfor Parisavtalen) ble værende som før: kutte sammen med EU.

Omstillingsmålet ble et «Nice to have»-mål. Det var urealistisk fra dag én, men først på dag 1279 ble det erkjent av regjeringen. Det er verdt å lese hele begrunnelsen slik den står i stortingsmeldingen: 

«I Hurdalsplattformen satte regjeringen seg også et omstillingsmål for 2030. Denne ambisjonen, om å kutte 55 prosent i hele norsk økonomi uavhengig av samarbeidet med EU, har vist seg å være krevende å nå, blant annet i lys av konsekvenser for økt kraftbehov.

Det har også skapt forvirring og bidratt til en mer komplisert målstruktur å ha to mål med sammenfallende størrelser med kutt på 55 prosent.

Det er særlig kompliserende at for det lovfestede målet skal utslippskutt i kvotepliktig sektor gjøres opp i samarbeid med EU og teller mot Norges forpliktelser under Parisavtalen gjennom en egen oppgjørsmekanisme.

Det er viktig for legitimiteten til klimapolitikken at målstrukturen er enklere å forstå. Derfor forenkler og rydder regjeringen nå i målstrukturen, og det legges heller ikke fram et nasjonalt delmål. Vi foreslår ett tydelig og ambisiøst Parismål for 2035.»

Mens det tidligere var ekstremt viktig med nasjonale ambisjoner og et tydelig mål for kutt i Norge, er det nå ikke viktig i det hele tatt. Det nye klimamålet tar nemlig stikk motsatt tilnærming.

Regjeringens forslag til mål er 70-75 prosent. Det kan gjennomføres med kutt i Norge, gjennom deltakelse i kvotesystemet, ved å kjøpe kutt i EU-land eller ved å kjøpe kvoter fra land som Usbekistan.

Ingen lovfesting av verken nasjonale eller europeiske kutt.

Det er designet så det er umulig å mislykkes. Det er som å sette seg et mål om å gå ned 10 kg, men holde det åpent om det er du eller andre som skal redusere kaloriinntaket. Så lenge du kan betale andre for å slanke seg, kan du si på nyttårsaften at du nådde målet.

Målet har en viss logikk: Norge tar ansvar for utslippsreduksjoner på et nivå regjeringen mener er en rimelig byrde. Et tonn er like mye i Norge som i Usbekistan. Det er fint for å kunne slå seg på brystet med et høyt tall, men dårlig som styringsverktøy.

Regjeringen anslår at 90 prosent av målet vil bli nådd gjennom samarbeidet med EU og den allerede planlagte politikken i Norge. Det er da de resterende 10 prosentene som må dekkes med kvotekjøp eller ny nasjonal politikk.

Denne beskrivelsen tvinger frem flere spørsmål, som: Hvis vi er så godt i rute til å nå det målet, er det da ambisiøst? Det kan det ikke sies å være.

Man kan også lure på hvorfor ikke skal kutte mer gjennom å kjøpe kvoter i utlandet. Hvis det er et effektivt klimatiltak, så har Norge definitivt råd til å sette et mål om å kutte 100 prosent. Vi kan ta mest mulig i Norge, og dekket det resterende med kvotekjøp. Så hvorfor ikke?

Et svar er trolig å finne i dynamikken i det internasjonale klimaarbeidet, der penger er omtrent like viktig som utslippskutt. Før hvert årlige klimatoppmøte presses det på for forpliktelser fra rike land om å bruke penger på klimafinansiering, enten gjennom å investere i utslippskutt i fattige land eller penger til klimatilpasning. I 2023 var Norges bidrag på 16,5 milliarder kroner.

Penger brukt på kvotekjøp vil ikke bli regnet som klimafinansiering. Regjeringen bør kunne svare på dette: Hvis du har én milliard å bruke på utslippskutt i utlandet, er den best brukt gjennom klimabistand eller kvotekjøp? Hvis svaret er det første, bør Norge droppe hele utenlandsmålet. Hvis svaret er det siste, bør målet være betydelig høyere enn 70 prosent, og den øvrige klimafinansieringen justeres ned. Jeg vet ikke svaret. Jeg mistenker at regjeringen heller ikke vet det.

Uansett hva som står i Parisavtalen eller i klimaloven, vil den viktigste og mest reelle forpliktelsen være klimaavtalen vi har med EU. Den tar oss inn som en del av EUs klimamål. Vi er en del av kvotemarkedet, vi får tallfestede forpliktelser for kutt i ikke-kvotepliktig sektor, og tallfestede forpliktelser til å ta vare på skog og grønne areal. Dersom vi ikke innfrir kravene, må vi kjøpe oss ut av dem.

EU diskuterer nå sitt klimamål for 2040. Det er det som kommer til å bli styrende for oss. Det nye EU-målet kan bli så høyt som 90 prosent.

Utredningene om hva som skal til for å kutte så mye, er tydelig på hva som er nøkkelen til å ta de siste tonnene: karbonfangst og -lagring og tilgang på kraft.

Det er her Norge kan gjøre en forskjell. Vi kan gjøre våre forpliktelser hjemme, få kvotemarkedet til å fungere og bruke ressursene våre på den nødvendige infrastrukturen til å få hele Europa til netto null i 2050.

Den diskusjonen som Stortinget tar nå, er egentlig bare et sidespor.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

• 

  Sophia Adampour

  Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.

• 

  Ine Marie Eriksen Søreide

  Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

• 

  Carine Smith Ihenacho

  Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.

• 

  Espen Barth Eide

  Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

• 

  Ishita Barua

  Lege med PhD i KI i medisin, forfatter og gründer i Livv Health

• 

  Asle Toje

  Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

• 

  Mathias Fischer

  Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

• 

  Lina Strandvåg Nagell

  Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  George Riekeles

  Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  Johan Andresen

  Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

• 

  Bettina Banoun

  Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.