Dette blodsugende insektet sprer blåtungevirus i Norge

3 weeks ago 12

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Veterinærinstituttet - les mer.

Sviknott på hud som suger blod. (Foto: Inger Sofie Hamnes / Veterinærinstituttet)

Virussykdommen blåtunge spres av det blodsugende insektet sviknott og kan smitte sau og storfe.

Sykdommen blåtunge har rammet en rekke besetninger av sau og storfe sør i Norge denne høsten. Som et ledd i arbeidet med å overvåke utbredelsen av viruset er det satt ut sviknottfeller. Når sviknotten suger blod, kan den overføre blåtungevirus fra spyttkjertlene sine.

Fangsten samles inn og sendes til Veterinærinstituttet der forskere analyserer insektet. Overvåkingen gjøres på oppdrag fra Mattilsynet.

Dette er viktig for å avgjøre når sviknotten slutter å være aktiv og dermed ikke lenger vil spre smitte. Sviknotten overfører bare smitte når den biter nye dyr for å få blodmåltidet den trenger for å legge en ny omgang med egg.

Overlever ikke fra sesong til sesong

Ekspertene avgjør om sviknotten har vært aktiv ved å se om den har sugd blod eller ikke. Når den ikke lenger er aktiv, kalles det at den er i en vektorfri periode.

Forskerne samler informasjon om denne perioden og annen informasjon om utbredelse av viruset hos sau og storfe. Det kan de blant annet bruke til å se hvilke tidsrom og områder der det vil være mindre risiko for smittespredning forbundet med forflytning av dyr.

Forsker Kyrre Kausrud plasserer ut en sviknottfelle utenfor fjøs.

– I Norge tror vi at vi har en så lang vektorfri periode at viruset ikke kan overleve i sviknott fra en sesong til en annen. I alle fall ikke utendørs. Innsamling av sviknott både ute og i fjøs kan imidlertid gi oss verdifull informasjon om dette.

Det sier Kyrre Kausrud som er forsker og epidemiolog ved Veterinærinstituttet.

Utplassering av sviknottfeller

Forskere der har plassert ut åtte feller denne høsten for å finne ut mer om bestanden av sviknott ute og inne gjennom vinteren. Fellene er plassert ut parvis, én ute og én inne på gårder i det hardest rammede områdene. De er plassert ut i Agder og Rogaland, samt nær Arendal og Horten.

Hver felle består av et UV-lys og en liten vifte plassert over en slags trakt av fin netting. Den leder ned i et glass med såpevann.

Sviknotten tiltrekkes av UV-lyset fra fellen og blir blåst ned i trakten for så å bli fanget i glasset.

– Disse fellene er av en type som er brukt mange andre steder i verden. Slik er fangstene sammenliknbare med andre studier internasjonalt, forklarer Kausrud.

Fellene blir slått på i ett døgn per uke. Det skjer da helst fra skumring til skumring. Dette er tiden da sviknotten er mest aktiv.

Etter at fellene er tømt, sendes fangsten til Veterinærinstituttet på Ås. Arbeidet vil pågå der kontinuerlig de neste seks til sju ukene. Det er også mulig at dette skal fortsette innendørs gjennom vinteren.

Avhengig av en viss temperatur

De smittede sviknottene som har ført til det pågående utbruddet i Norge, har antakelig blitt ført med vinden fra Danmark. Der har det vært et stort pågående utbrudd siden begynnelsen av august.

Når smittet sviknott først har kommet til i Norge, er temperatur veldig viktig for videre spredning av blåtunge. Viruset er nemlig avhengig av en viss temperatur for å kunne utvikle seg i sviknotten.

Veterinær og forsker Tsegabirhan K. Yohannes Tesama studerer fangsten fra en insektsfelle.

Sviknottens overlevelse er også avhengig av temperaturen. Derfor er været ekstremt viktig for sykdommens spredning på kort sikt. Utbredelsen henger antakelig nøye sammen med temperatur og klimaendringer.

Forskere ved Veterinærinstituttet har derfor rådført seg med Meteorologisk institutt for å beregne sannsynligheten for overføring av knott med vindstrømmer.

De vurderer også et samarbeid om risikomodeller for utbrudd av blåtunge. I det skal de kombinere værdata og prognoser, med kunnskap om sviknottens biologi og blåtungevirusets egenskaper.

For å bidra til dette arbeidet er fellene plassert for å dekke et så relevant spenn av temperaturer som mulig. Hver felle har med seg en automatisk temperaturlogger. Den måler og lagrer temperaturen hver hele time akkurat der fellen er.

Knøttsmå insekt som må studeres i lupe

Vel fremme på laboratoriet blir insektene sortert. Sviknotten blir skilt fra de andre. Her gjelder det å ha et godt øye.

Sviknott (Ceratopogonidae) består av 60 slekter hvorav 4 er av typen som suger blod av virveldyr.

Av disse fire er slekten Culicoides størst. Den har om lag 1.000 arter. Culicoides-artene er små. Ofte er de mellom en og fem millimeter lange. De fleste mindre enn 1,5 millimeter.

Godt og vel 20 arter er registrert her i landet, men en regner med at det finnes rundt 40 her.

Vinge fra en annen type sviknott som også overfører blåtungevirus.

På laboratoriet undersøker forskerne om sviknottene har hatt et (eller flere) blodmåltid eller om de aldri har sugd blod.

Dette gjør de ved å se på pigmenteringen i buken hos hunnsviknott. Hun blir da mørkere. Det er bare hunnen som overfører blåtungevirus. Hannen lever fint på nektar.

«Mett» hunnsviknott etter et blodmåltid. Magen står i bue og fargen på buken er mørkere. Om blodmåltid er inntatt, er det for å kunne legge egg som skal bli til sviknottlarver.

For å nærmere vurdere hvilken type sviknott som har blitt fanget, ser man i hovedsak mønster på vingene til sviknotten. Dette gjøres ved å se på insektene i en lupe.