Det var ikke bare det ene regnestykket som ble feil

<-THOMAS BRATTELID VEIDEN

gründer

Først og fremst, takk til Anine Stang for at hun har satt i gang en god debatt om gründeres vilkår i Norge.

Jeg er positivt overrasket over mottagelsen på innleggene våre, selv i en debatt som har vært preget av ganske hard ordbruk fra flere hold. 

Premisset i Stangs andre innlegg er at – jo da – regnestykket på formuesskatten ble feil, men hovedpoenget i innlegget står selv om problemet er langt mindre enn antatt.

Det er jeg ikke helt med på. Fortellingen stemmer ikke når premisset for den er feil.

I mitt svar til Stang holdt jeg meg til å skrive om en utbredt misforståelse om at formuesskatt er en skatt på fiktive papirverdier, og viktigst, at man derfor må være forsiktig med å hente kapital fordi det kan gi en enorm skatteregning som man ikke har dekning for.

Det er først og fremst viktig at disse feiloppfatningene nå legges døde en gang for alle, og at vi i norske gründermiljøer tar ansvar for at ingen flere går i samme felle.

I Stangs svar til meg gir hun inntrykk av at resten av hennes påstander er riktige, kun fordi jeg ikke valgte å svare på dem i mitt forrige innlegg. Slik fungerer det ikke.

Det var ikke bare regnestykket, men hele fremgangsmåten i innlegget jeg stusset på.

Stang konstruerte hypotetiske problemer som enten er urealistiske eller som det ikke finnes løsninger på. Dette gjorde hun tilsynelatende uten å undersøke om slike løsninger kan finnes.

Det gjør hun også i sitt andre innlegg, og det blir feil også denne gang.

For eksempel, hvis man går på børs, da gjelder jo markedsverdien og da blir vel regnestykket riktig likevel?

Jeg er ikke kjent med mange selskaper som har valgt, eller som vil være tjent med å børsnoteres i fasen fra Stangs eksempel.

For slike bedrifter er det nesten alltid bedre å hente kapital fra proffe tidligfasefond eller engleinvestorer, som har is i magen og er forberedt på å låse investeringen sin i bedriften i mange år.

Da kan man jobbe gjennom en periode med stor usikkerhet uten å bekymre seg for svingningene på børsen.

Men skulle man likevel ha valgt å børsnoteres, ville et selskap i denne fasen sannsynligvis blitt notert på Euronext Growth og ikke på hovedindeksen på Oslo Børs, siden det er børsen for vekstbedrifter.

Og her kommer et viktig poeng: På Euronext Growth regnes fortsatt ikke den skattemessige formuesverdien ut ifra markedsverdien på firmaet ditt, i motsetning til det Stang skriver i artikkelen sin.

Du trenger med andre ord heller ikke la deg skremme av formuesskatt hvis du ønsker å gå på børs i denne fasen.

Hør E24-podkasten Pengerådet!

Stang skriver videre at hun kan havne i evig personlig gjeld til Norge hvis hun flytter til USA og selskapet går konkurs, pga. exit-skatten.

Stang eier imidlertid aksjene sine gjennom et holdingselskap, slik mange gjør. Slik jeg forstår reglene (etter diskusjoner med flere) må ikke exit-skatten betales med en gang hvis Abonera AS går konkurs.

Grunnen er at holdingselskapet hun eier aksjene gjennom ikke har gått konkurs. Flytter Stang hjem innen 12 år, frafaller hele skattekravet.

Med det sagt, så ser jeg absolutt deler av kritikken mot exit-skatten. Jeg har kollegaer som har hatt lyst å flytte til utlandet, helt uavhengig av skatt, og som ble provosert når de siste endringene kom.

Det føles utrygt å ha en skatteregning på urealisert gevinst hengende over seg, selv om man kan hevde at man har en del handlingsrom med 12 års betalingsfrist. I tillegg er det jo de av oss som ikke har holdingselskap.

Her skulle jeg gjerne ha sett, som jeg skrev i mitt første innlegg, en løsning der man i nødstilfeller kan betale skatteregningen med aksjer.

Da vil du som eier alltid ha en nødbrems å trekke i hvis privatøkonomien din svikter.

Hvis Skatteetaten mener at aksjene har en verdi når skatten regnes ut, bør de ha den samme verdien som betalingsmiddel når regningen skal betales.

Det er selvfølgelig viktig å holde et øye på problemer som kan oppstå i fremtiden før man sitter med dem i fanget. Men da må man også se etter løsningene, ikke bare hindrene.

Det er dette jeg savner mest både fra Stangs innlegg og fra mye av skattediskusjonen i startup-Norge.

MEME-MASKIN: Det spres memes og overdrivelser på sosiale mediet LinkedIn om hvor kjipt det er å drive business i Norge, skriver kronikøren. Foto: Eric Risberg / AP / NTB

For hvorfor er det sånn at vi har laget en nonstop «LinkedIn-maskin» som sprer memes og overdrivelser om hvor dyrt og kjipt det er å drive bedrift i Norge, mens sårt trengt praktisk informasjon ikke når frem? 

Ingen i startup-økosystemet er tjent med å spre ryktet at det ikke går an å starte bedrift, vokse eller investere i Norge.

Det er utfordringer med å drive i Norge som det er i alle land. Mange av utfordringene tror jeg det finnes gode løsninger på allerede, som jeg håper jeg illustrerer med eksemplene over. 

Så finnes det også fortsatt problemer som trenger å løses.

Da er det ekstra viktig at disse ikke blir overdøvet av støy, at vi er løsningsorienterte, og at vi opererer med et realistisk bilde av det å være gründer i Norge og av skattesystemet vårt.

Ikke bare et skrekkbilde.

Vennlig hilsen

En som har jobbet i oppstarts- og vekstbedrifter hele karrieren, også kalt «Arbeiderpartimann» som fra tid til annen bruker litt av fritiden på politikk.