Det totale uforsvar?

Vår fremragende redningstjeneste til sjøs og i luften, Hovedredningstjenesten, driver helikoptrene SAR Queen.

De er flerbruksinfrastruktur, og flys av svært kapable piloter fra forsvaret i fred som i krig.

Helikopterne kan også utstyres med våpen. I fred har de primært sivile oppgaver.

I en krigssituasjon vil helikoptrene få både militære og sivile oppgaver.

I krig vil de være militære mål for en fiende, etter Første tilleggsprotokoll til Genevekonvensjonene artikkel 52(2).

Det liker Hovedredningstjenestens ledelse dårlig.

En utredning foretatt av Hovedredningssentralen nylig, legger derfor til grunn at redningshelikoptrene i en krigssituasjon primært må fortsette å ivareta sivile oppgaver, og følgelig bør holde seg til nettopp sivile funksjoner.

Formålet synes å være å unngå å bli militært mål som kan angripes av fienden.

Men Hovedredningstjenesten har enten misforstått folkerettensfolkerettensEt sett med regler og avtaler som styrer forholdet mellom land, og hvordan de skal oppføre seg mot hverandre. regler, eller har ikke fått med seg hvordan redningsoppgavene i krig ser ut.

Les også: Regjeringen griper inn i helikopter-strid

Ved en krigssituasjon i Norge, vil redningshelikoptrene kun unngå å bli militære mål, dersom de holder seg til alminnelig syketransport, for eksempel av slagpasienter fra Gulen til Haukeland sykehus.

FORSKER: Cecilie Hellestveit er konflikt- og folkerettsforsker ved NTNU. Hun har doktorgrad i internasjonal humanitærrett/krigens folkerett. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Helikoptrene vil ikke kunne brukes til å lete etter norske unge menn og kvinner i uniform som kjemper for landet på sokkelen eller i dalstrøk i nord.

Leting fra luft i nærheten av kamphandlinger sidestilles nemlig med etterretningsinnsamling etter folkerettens regler for målutvelgelsefolkerettens regler for målutvelgelseRegler som bestemmer hvilke mål som er lovlige å angripe i krig, for å beskytte sivile og redusere skade..

Det vil gjøre helikoptrene til militære mål – selv om de kun er ute i redningsøyemed for skadde soldater.

Det samme gjelder redning av skadde norske soldater i et dalføre etter trefninger med fiendtlige styrker.

Fienden vil ønske å slå kloa i de samme skadde soldatene fordi som krigsfanger kan de byttes mot egne tilfangetatte eller skadde soldater.

Å hente ut egne eller andres skadde soldater fra en kampsone likestilles derfor med en krigshandling, noe som gjør redningshelikopteret til et militært mål.

Les også: Regjeringen: Forsvaret skal overta helikopterbasen i Tromsø

Krigsklokkene ringer stadig høyere i Europa.

I Frankrike er sykehusene beordret til å kunne motta mengder krigsskadde soldater fra 2026. I Tyskland får menn mellom 18 og 45 kun forlate landet i mer enn tre måneder etter søknad.

Også i Norge må vi tenke nøye igjennom hvordan ressursene våre skal brukes.

Dersom krig rammer vårt land, er det ikke mulig å unngå all risiko.

LIVREDNING: Regjeringen har anskaffet 16 SAR Queen helikoptre som Forsvaret drifter for redningstjenesten. Foto: Heiko Junge / NTB

Det stiller mange av oss ovenfor noen vanskelige – og uvanlige – valg.

Men vi må alle være innforstått med hvilken pris det vil ha for oss som samfunn dersom krigen kommer.

I spørsmålet om redningshelikoptrene er svaret klart - da vil vi ofre de som kjemper for oss.

Les også: Nei, vi er ikke forberedt

Redningshelipotrene vil kunne benyttes til å redde slagpasient Olga 82.

Men vi vil ikke kunne bruke redningshelikoptrene til å hente ut vernepliktige Gyda 19, skadet etter å ha blitt sendt ut i kamp for landet.

Hun vil overlates til egen skjebne, eller til fienden.

Går vi bort fra flerbruksløsningen til helikoptrene, bryter vi forpliktelsene til både egne og allierte styrker.

Et beslektet eksempel er sivile teknologi-miljøer.

Teknologiutviklingen på slagmarken går nå i rasende fart.

I Ukraina kan droner produsert i april være utdaterte innen sommeren. Enkelte av våre teknologi-miljøer vil derfor blir svært viktige for vår militære yte- og tilpasningsevne ved en krig.

Det gjør samtidig at en fiendestat vil ha en militær interesse i å angripe utvalgte norske teknologi og forskningsmiljøer.

I noen tilfeller kan de derfor bli lovlige militære mål etter folkerettens regler for kamphandlinger, selv om vi anser dem for å være sivile.

Det vi må spørre oss er for eksempel om norske myndigheter kan kreve at våre sivile forskere skal arbeide ved forskningsinstitusjoner som kan bli militære mål, uten at de er utstyrt med verken luftvern eller bomberom.

Ideen om at vår infrastruktur ved krig skal fortsette å tjene sivilsamfunnet nærmest som om krigen ikke var her, er den reneste fantasiforestilling.

Det er totalt uforsvarlig og omtrent så langt unna totalberedskapsforsvaret som det er mulig å komme.