«Partiet» er en bok om makt og maktspillere. Det er en viktig bok. Selvsagt møter den kritikk.
onsdag 25. september kl. 10:23Boken «Partiet» av Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant har fått mye omtale de siste dagene.
Det har vi forståelse for: Boken beskriver det indre liv i Arbeiderpartiet i en sammenhengende nedgangsperiode de siste ti årene.
Den bringer nye og hittil ukjente avsløringer om lederstil, maktspill og opp- og nedturer i ørnen av norske partier.
Utgivelsen møter kritikk. Det er ikke overraskende. Og la meg være tydelig: Kritikken tar vi på alvor.
Etter at innholdet i boken ble kjent i helgen, har vi mottatt en del henvendelser om innhold i boken. Disse går vi nå systematisk gjennom.
Om vi finner feil som må rettes, eller at passasjer, beskrivelser eller formuleringer bør nyanseres eller justeres, vil vi selvsagt gjøre det.
Samtidig: Det er ikke annet å vente enn at en bok om det indre livet i Norges viktigste parti, vil møte kritikk.
I boken kommer mektige og mindre mektige menn og kvinner til orde, med uttalelser om andre mektige menn og kvinner. Alle har en agenda, både i boken og i debatten etterpå.
For dem kan det være mye å hente på at diskusjonen rundt utgivelsen dreier seg om metode, og ikke om bokens innhold.
For «Partiet» er en uvanlig utgivelse i norsk sammenheng:
Forfatterne har mange års erfaring som politiske journalister i Dagbladet. Da de begynte å undersøke hva som har skjedd i Arbeiderpartiet de siste ti årene, oppdaget de at det fantes viktige historier om livet i kulissene som burde bli kjent for allmennheten.
Problemet var bare at kildene ikke våget fortelle disse tingene uten løfte om anonymitet og kildevern.
Derfor valgte forfatterne og vi å publisere denne historien med et prinsipp om at partiledelsen er identifisert, mens alle andre kilder opptrer anonymt.
Boken kunne hatt betydelig flere åpne kilder – forfatterne har både skriftlige og åpne kilder de kunne brukt – men ved å anonymisere alle, sikres kildevernet for de mest sensitive kildene og de mest oppsiktsvekkende opplysningene.
Kildearbeidet er omfattende og redegjort for i boken. For å ivareta kildevernet har forfatterne og vi besluttet at ingen som er omtalt i boken har fått lese omtalen av seg selv for å gi innspill, såkalt tilsvar.
Det har vi gjort for å redusere risiko for kildejakt, opplysninger på avveie og forsøk på å stoppe publiseringen av boken, noe forfatterne anså som sannsynlig.
Boken forteller om dynamikken innad i regjeringen, relasjonen mellom LO og Arbeiderpartiet, nye opplysninger rundt maktkampen mellom Hadia Tajik og Trond Giske, den konsekvente mangelen på evalueringer av stadige dårlige valgresultater, og også en utbredt misnøye med ledelsen av partiet.
Dette støtter vi forfatterne i at er viktig at offentligheten får innsyn i.
Les tidligere Ap-politiker Marianne Marthinsens kronikk om boken:
Les også: Det er rett og slett ikke sant
Forfatterne fremstiller ikke boken som den definitive sannheten om Arbeiderpartiet. Det ville vært umulig – dette er et område der mange har ulike versjoner av de samme prosessene og situasjonene.
I forordet skriver forfatterne: « ... dette er vår fortelling og fortolkning av hva som har skjedd de siste årene». Å bruke anonyme kilder til å belyse viktige forhold i lukkede maktmiljøer er ikke en ukjent praksis i bokbransjen i f.eks. USA og Storbritannia.
Vi har tatt et bevisst metodisk valg ved å utgi en bok basert på anonyme kilder. Det mener vi er riktig å gjøre når miljøet som omtales, er blant Norges mest profesjonelle kilder og kommunikatører.
Fra forlagets side har vi jobbet tett med forfatterne underveis for å kvalitetssikre arbeidet. Vi har tiltro til deres arbeid og stiller oss bak utgivelsen.
For det er dette «Partiet» handler om: Mennesker med makt, og som kjemper om makt. Det er en bok der forfatterne har hatt et ønske om å skyte oppover.
Så langt er det ingenting som rokker ved den overordnede historien.