Det går et spøkelse gjennom Vesten ...

HARDE HØYRE. Donald Trump og Storbritannias Nigel Farage, leder i Reform UK som for tiden er største parti på meningsmålingene. Foto: BRENDAN SMIALOWSKI / AFP / NTB

... det harde høyres spøkelse.

Dette er en kommentar

Det konservative partiet i Storbritannia regnes som verdens eldste politiske parti, grunnlagt av Sir Robert Peel i 1834. Toryene, som de også kalles, er partiet til noen av de aller største i britisk politikk: Winston Churchill, Anthony Eden, Harold MacMillan og Margaret Thatcher.

På de siste meningsmålingene ligger de på tredjeplass. Bak både det britiske arbeiderpartiet og høyrekonkurrenten Reform UK. How are the mightie fallen! som det heter i den engelske bibeloversettelsen fra 1611.

Det samme skjer over nesten hele Vesten: De etablerte høyrepartiene trues av konkurrenter til høyre.

Trusselen er blitt eksistensiell, det handler om å være eller ikke være.

NYE OG GAMLE. Nasjonalisten Jean-Marie Le Pen grunnla partiet som datteren, Marine Le Pen, leder (riktignok har partiet byttet navn). Hun har også jobbet målrettet for å gjøre partiet mer spiselig og moderat. Foto: Claude Paris / AP / NTB

Snarere enn å se den mørkeblå høyrefløyen som en protestbevegelse etter pandemi og dyrtid, må vi se disse ideene som en permanent del av vestlig politikk.

I snart tredve år har disse partiene marsjert gjennom institusjonene i land etter land. Snart står kanskje flere for tur.

Spennet blant de nye høyrepartiene er svært stort:

• Noen er skatteprotestpartier mot byråkrati og formynderi, som det norske Fremskrittspartiet.
• Andre har langt mørkere røtter, som Sverigedemokratene som sprang ut av nasjonalistiske og fascistiske ungdomsmiljøer, eller forgjengeren til Frankrikes Nasjonal Samling (Le Pens parti) som ble startet av nasjonalisten og antisemitten Jean Marie Le Pen.
• Noen er nyere protestpartier, som AfD i Tyskland eller Vox i Spania. I Øst-Europa var partier som Victor Orbans Fidesz opprinnelig (ofte liberale) protestbevegelser mot kommunismen.

Flere av disse partiene har autoritære dragninger, mens andre er helt vanlige, demokratiske partier, men med en mørkeblå agenda. Flere har brukt årevis på å rense ut radikale elementer og moderere politikk og retorikk. De har gjort mer enn å bytte ut bomberjakker med dress og slips.

Fellesnevneren er hvilke politiske strømninger de fanger opp:

Den nye høyresiden er anti-establishment i en tid hvor mange tviler på at det etablerte systemet kan levere. Men å lese dem som rene protestpartier, er å undervurdere dem:

Den politiske vinden i Vesten kommer fra høyre, men med en hardere høyrekant enn hos de etablerte, moderate høyrepartiene. Den nye høyresiden er skeptisk til EU og internasjonalisering, appellerer ofte til velgere med et mer tradisjonelt syn på kulturelle og moralske spørsmål. Alle har innvandringspolitikk som en kjernesak.

STORE- OG LILLEBROR. Og storebror i oppslutning er ikke Moderatenes partileder Ulf Kristersson (t.h.), men Sverigedemokratenes partileder Jimmie Åkesson som er et støtteparti for den borgerlige trepartiregjeringen. Foto: Jonas Ekströmer/TT / NTB

De etablerte høyrepartiene sliter med å samle seg i slike saker, rett og slett fordi velgerne deres ofte har sprikende standpunkter: En gruppe trekkes mot høyre, en annen er dypt skeptisk til den nye høyresidens retorikk og politikk.

Det er en «de stjal våre klær mens vi badet»-problemstilling her (som Høyres Jan P. Syse sa om Aps Gro Harlem Brundtland). Mange etablerte høyrepartiet har de siste tiårene jaktet på den urbane middelklassen, velgere med høyre utdanning, god økonomi og «åpne» og «moderne» holdninger. Samtidig spiste den nye høyresiden seg inn blant velgere som ikke så verden på samme måte.

Med ryggen mot veggen er det lett å bli desperat. Strategien med å fryse ut eller utdefinere konkurrentene til høyre, har ikke fungert. Sverigedemokratene er et godt eksempel. Til slutt kunne ikke de borgerlige partiene fortsette å late som om de ikke eksisterte.

Men det er også en farlig vei å forsøke å bli konkurrentene. Storebror kan sette lillebror på plass, men nå er de små blitt de store.

Noen høyrepartier kan bli fristet til å gi opp velgerne til høyre og i stedet legge all sin tyngde inn mot sentrum. Det tror jeg er en tabbe, for intet parti kan overleve på utro velgere i sentrum. Snarere krever utfordringen en ikke ubetydelig mengde politisk akrobatikk hvor man lokker noen av velgerne fra høyresiden tilbake, men uten å rykke så langt mot ytterkanten at sentrumsflanken blir vid åpen.

Det er ikke gitt at det vil lykkes. Det nye politiske landskapet kan vise seg å være den nye normalen. Men de gamle høyrepartiene er også seige. De har overlevd politiske omveltninger før, og det er mulig for dem å klare det igjen.