Det er et stort svart oljehull i norske medier

Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

I Norge finnes det knapt journalister som systematisk gransker vår mektigste industri. Det burde få flere redaktører til å ligge våkne om natten.

Dette er en kronikk

Makt og penger bør alltid være et rødt flagg for journalister i et velfungerende demokrati. Der bør den fjerde statsmakt plante hælene i bakken og bjeffe høyest.

Så hvorfor finnes det ingen journalistisk vaktpost ved Norges mektigste og rikeste industri? I et land hvor oljenæringen preger nær sagt all økonomisk politikk og er tungt til stede i skolen, kulturliv og forskning, skulle man tro at mediene prioriterte dedikert, kritisk journalistikk mot denne sektoren.  

Så vidt meg bekjent har så godt som ingen redaksjoner – kanskje med unntak av enkelte bransjeblader – journalister med kompetanse til å utfordre oljenæringens definisjonsmakt. NRK har heldigvis en egen klimaredaksjon. Likevel har allmennkringkasteren ingen dedikerte «oljejournalister» med klima- og maktkritisk blikk som systematisk følger fossilindustrien. Det er et demokratisk problem. 

Hvorfor? Fordi oljen påvirker nesten alt av verdi i samfunnet vårt: skatteinntekter, arbeidsplasser, energipolitikk, klimapolitikk, klimaet, naturen og helsen vår. Den har et jerngrep om nordmannens virkelighetsoppfatning: Ikke bare er oljen avgjørende for velferden vår, den er også ren og klimavennlig, og Europa klarer seg ikke uten, er påstander som stort sett står uimotsagt i norsk offentlighet. 

Oljeskattepakken fra 2020 illustrerer hvorfor det ikke holder med dyktige næringslivs-generalister i norske redaksjoner. Oljenæringen fikk i stor grad gjennomslag for sitt syn – med skatteendringer verdt flere titalls milliarder – uten at det på tidspunktet ble ført en bred offentlig debatt. At flere medier senere gjorde viktig journalistikk om den, understreker bare poenget: Hadde det eksistert journalister med fingeren på oljepulsen, kunne offentligheten fått innsyn i beslutninger med enorme økonomiske og klimamessige konsekvenser, før det var for sent.

Et annet eksempel er norsk presses dekning av en dom fra Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) som i juli slo fast at leting, produksjon og subsidiering av fossil energi kan bryte med internasjonal rett. Det betyr i klartekst at Norges olje- og gasspolitikk kan være ulovlig. Nyheten fikk liten dekning. Foreløpig er det kun Altinget som har løftet spørsmålet fram for politikerne og oljebransjen om hva dette betyr for fremtiden til norsk olje og gass.

Altfor lenge har oljeindustrien fått definere norsk energidebatt. Dens fortellinger får prege nasjonens selvbilde. Og den som følger med når Høyre og Ap snakker om olje, får ofte høre budskap som er til forveksling likt retorikken til oljeindustriens PR-apparat. Gjennom sponsing av undervisningsopplegg i skolen, vitensentre, idrett og kultur, og massiv annonsering og lobbyvirksomhet, får oljenæringen sette premissene for samtalen om energi, velferd og fremtid. Dette skjer samtidig som oljeindustriens PR-kampanjer i praksis kan subsidieres over statsbudsjettet. Mens pressen lar industrien selv få eie fortellingen om sin rolle i klimaomstillingen – der «utvikling, ikke, avvikling» av oljen skal frelse oss fra klimakrisen. 

Det minner i økende grad om utviklingen vi ser i USA, der mektige selskaper ikke bare påvirker politikken, men også former den offentlige samtalen og oppfatningen av hva som er til samfunnets beste. Når det finnes dedikerte journalister til sport, kultur og krim, men ingen til å følge oljen, sier det noe om hvilke mektige aktører i samfunnet som slipper unna.

Det paradoksale er at det ofte er utenlandske medier som gjør jobben norske redaksjoner burde gjort. Både Reuters, Bloomberg og The Guardian dekker norsk oljeindustri tett med historier som ofte går under radaren i norske medier. Resultatet er at viktige debatter om makt, klima og olje skjer utenfor den norske offentligheten.

Dette er ikke et spørsmål om å være for eller mot olje. Det handler om redaktørstyrt, etterprøvbar og uavhengig journalistikk. Og hvis ikke klimajournalistikken kobler oljen til klima, løsrives klimapolitikken fra de strukturelle årsakene. Det svekker både politisk ansvarlighet og klimajournalistikkens troverdighet. Dette er ikke først og fremst en sak for klimaaktivister. Det er en sak for redaktører.