«Det burde vært spennende. Det er det dessverre ikke.»

Martha Wells' nyeste fantasy­roman «Witch King» kaster leseren inn i The Rising World – en verden der politiske intriger og makt­spill herjer.

Hoved­personen, demonen Kai, våkner fra en ett års lang søvn etter å ha blitt forrådt og begravet levende i en krypt.

I ny kropp må han og kompanjongen Ziede navigere seg gjennom en verden i endring, fylt med korrupte myndigheter og gamle fiender.

Tidslinjen hopper mellom fortid og nåtid, og Kai er overveldende mektig i begge.

I nåtiden må Kai og Ziede finne ut hvem som forrådte dem, og hvor Ziedes kone befinner seg.

I fortiden lærer leseren mer om hvordan de ble til dem de er i dag.

Dette høres kanskje ut som et fascinerende premiss, men i realiteten føles det som en tørr og tung affære.

Wells har skapt en utrolig detaljert og forseggjort verden. Det store problemet er at det hele oppleves som mer arbeid enn moro.

Et mesterverk i verdensbygging

Wells er dyktig på verdens­bygging. Verdenen i «Witch King» er unik, med rike detaljer om historien til utallige skapninger og folke­grupper.

Hun skaper et gjennomtenkt samfunn der kommunikasjons­måter, kjønn, rang, og kunst er nøye utformet.

Demoner er ikke ondskaps­fulle, og under­verdenen er ikke helvete, men heller en energisk og klasse­delt verden.

Hun har lagt ned mye jobb i å utforme dette universet, men det er også her bokas store problem ligger: Det drukner i sin egen kompleksitet.

Bare se på dette eksempelet:

Jeg skulle ønske informasjonen fløt mer naturlig inn i fortellingen. I stedet er det overveldende, og spesielt i de første hundre sidene. Der er det vanskelig å holde tråden.

Nyttige konsepter og bakgrunns­historier dukker opp mot slutten, men forstyrrer flyten i fortellingen.

Resultatet er en detaljert, men uengasjerende lese­opplevelse. Boken mangler spenningen som kunne gjort den virkelig minne­verdig.

Historie uten klimaks

Karakterene en av bokens sterkeste sider. De har en dybde og kompleksitet som virkelig skiller dem ut. Kai og Ziede er både mektige og sårbare, noe som gir dem menneskelige kvaliteter til tross for deres overnaturlige evner.

Wells utforsker deres indre konflikter og svakheter. Det gjør dem troverdige og interessante.

Hver karakter i det omfattende person­galleriet har sine unike egenskaper og bak­historier. De er både interessante og godt utviklet, men forsvinner i det detaljerte og hektiske universet rundt dem.

Ellers er selve plottet en snodig affære. Etter en lang og treg oppbygging venter man på en storslått finale.

Men i stedet for å levere spenning og klimaks, velger Wells å trekke handlingen videre med enda mer forklaring om verdenen.

Mangelen på framdrift gjør at jeg ikke føler noe engasjement for karakterene, selv om de står overfor dramatiske og livsfarlige situasjoner.

En bok for de spesielt interesserte

«Witch King» vil kanskje appellere til lesere som liker politiske intriger og avanserte verdener som krever mye av leseren.

Martha Wells har uten tvil levert et nyskapende verk, men av og til er det bedre å holde seg til det som fungerer. Boken mangler både tydelige karakter­linjer og engasjerende handling.

Originalt og komplekst betyr ikke alltid bedre.