Derfor mener lagmannsretten at Stordalens forlik gir rett til fradrag

En transaksjon der selskaper kontrollert av investor Christian Ringnes kjøpte Petter Stordalens hotellvirksomhet i Danmark, endte i sin tid konflikt. Grunnlaget for striden var at Ringnes mente Stordalen urettmessig hadde tappet selskapene før overdragelsen. For dette reiste han krav mot Stordalens selskap på ikke mindre enn halvannen milliard kroner.

Konflikten endte med at Stordalen og Ringnes' selskaper inngikk forlik. Dette gikk ut på at Stordalens selskap, i dag Strawberry, betalte 80 millioner kroner. Nå står striden om hvorvidt Stordalens selskaper kan trekke dette på skatten, som utgift til inntekts erverv.

Svaret på det er nei, mente Oslo tingrett i fjor. Onsdag kom to av de tre lagdommerne i ankesaken til motsatt resultat.

Bruker selvbiografi som bevis

Et helt sentralt vilkår for å kunne fradragsføre utgifter til inntekts erverv, er at utgiftene er ment å skaffe inntekter eller redusere tap, det såkalte tilknytningskravet. Og her skiller tingretten og lagmannsrettens flertall lag. Begge domstolene viser til Stordalens egen selvbiografi, der han blant annet skrev:

«Jeg hadde ingen problemer med å se det fra Ringnes sin side. Satte jeg meg i hans sko, kunne jeg forstå hvordan den manøveren kunne framstå som småskitten. For meg var det et vesentlig poeng. Mitt mål var aldri å lure Ringnes, mitt mål var å få oss ut av Danmark. Samtidig hadde vi strengt tatt ikke gjort noe galt, og ingen hos oss hadde behov for å ta en regning som ikke var vår. Så hva burde vi gjøre?

Alt handler om hvordan du ser på det. Jeg kunne latt saken gå sin gang i rettsapparatet, men det kunne tatt fem år av livet mitt. Jeg følte meg sikker på at vi ville vinne, men man vet aldri i en rettssak. I beste fall ville jeg ha vunnet. Men jeg ville aldri fått dekket saksomkostningene. (...) I tillegg kom brand damage og konsekvensene av å ligge i konflikt med Christian – en fyr mange liker. Og en av dem som liker ham er meg. (...) Så vi inngikk et forlik på 80 millioner. Ringnes var fornøyd, vi var fornøyd.»

Tingretten mener denne begrunnelsen viser at hensikten med utbetalingen ikke var å generere inntekter, men snarere å kjøpe seg ut av en konflikt. Tingrettsdommer Kim Heger skrev:

«Som nevnt over mener retten at morselskapets hovedformål med å pådra seg forliksbeløpet på 80 millioner kroner var å unngå mulig omdømmetap, ubehag ved konflikt med Christian Ringnes og prosessomkostninger og -risiko. Retten mener at ingen av de nevnte formål har tilstrekkelig tilknytning til selskapets inntekt.»

Dissens

Stordalen anførte på sin side at forlikskostnadene var en kostnad for å sikre fremtidig inntekt i datterselskapene, ved å unngå negativ omtale ved en rettssak. Dette mente Oslo tingrett fremsto som vagt, hypotetisk og ikke etterprøvbart, men det mener ikke lagmannsrettens flertall. Flertallet skriver:

«En langvarig rettssak ville medført negativ omtale i media, ikke minst som følge av den sterke medieprofilen til Petter A. Stordalen. Flertallet finner det nærliggende at dette ville skapt mye støy og svekket hotellkonsernets omdømme. Omdømme er svært viktig for hotelldrift, og et svekket omdømme vil lett føre til færre overnattingsgjester og inntektsfall. Og i et så stort konsern kan små reduksjoner i konsernomsetningen utgjøre vesentlige beløp. Det vises til vurderingen i Deloittes memo 11. mars 2016 om «fordeling av forlikskostnader konserninternt» punkt 4.2 og 4.4, hvor det ble lagt til grunn en omsetningssvikt på minst litt over 0,5 prosent, noe som tilsa en årlig omsetningssvikt på minst 35 millioner kroner.

Etter flertallets syn var begrunnelsen om å hindre negativ omtale og å beskytte omdømme ikke generelle og løse utsagn om betydningen for fremtidige inntekter. Slik flertallet ser det, viser begrunnelsen at forliksoppgjøret var en kostnad som var egnet til å hindre inntektstap og som dermed ble pådratt for å sikre selskapets inntektsgrunnlag.

Slik flertallet ser det, hadde derfor forliksoppgjøret, så langt det var begrunnet i hensynet til å unngå negativ omtale i media og beskytte omdømmet, en nær tilknytning til NCHGs inntekter fra aksjeeiervirksomhet (det vil si inntektserverv fra datterselskaps drift i hotellmarkedet).»

Flertallet består i denne saken av lagmann Øistein Aamodt, som for øvrig var MVA-spesialist i Skattedirektoratet før han ble dommer, og tilkalt dommer fra Oslo tingrett Silje Slotterøy Dahlheim. Mindretallet, lagdommer Irene Sogn, mener i likhet med tingretten og Skatteklagenmnda at tilknytningsvilkåret ikke kan oppfylles på denne måten. Sogn skriver:

«Mindretallet finner det vanskelig å se betalingen av forliksbeløpet som noe annet enn en delvis innfrielse av kravene fra saksøkerne i den aktuelle tvisten. Vurderingen må baseres på de objektive omstendighetene forut for, og på, betalingstidspunktet, slik mindretallet ser det. De objektive, faktiske omstendighetene i saken var at morselskapet betalte, riktignok en liten del, av de kravene som var fremmet i søksmålene mot morselskapet.

Hvorfor morselskapet valgte å delvis innfri kravet som en forliksløsning, kan ikke være avgjørende, slik mindretallet ser det. (...) Etter mindretallets syn er det ikke avgjørende for den skattemessige vurderingen i hvilken grad den som betaler en kostnad mener seg rettslig forpliktet til å betale dersom vedkommende likevel velger å betale, helt eller delvis. For mindretallet er det derfor ikke avgjørende at det i forliket er presisert at morselskapet ikke erkjenner noe ansvar.»

Mindretallet mener etter dette at de 80 utbetalte millionene skal sees på som tilbakebetaling eller erstatning, og ikke en utgift for å sikre inntekt eller unngå tap.

Tror staten vil anke

– Klienten har alltid ment at dette er riktig. Det er fint å bli trodd på det du har sagt og ment hele tiden, i stedet for å bli mistrodd av Skatteetaten.

Advokat Hanne Skaarberg Holen.

Det uttalte Stordalens prosessfullmektig, Mathias Tveten fra Ro Sommernes, til E24 onsdag. Staten har vært representert av Goud Helge Homme Fjellheim fra Haavind. Fjellheim har ikke besvart henvendelser fra Rett24.

Skattespesialist Hanna Skaarberg Holen, som ikke har vært involvert i saken, tror staten kommer til å ville ta saken videre.

– Ja, dette er nok en sak som staten vil anke, ikke minst ettersom avgjørelsen er 2-1 og staten fikk medhold i Skatteklagenemnda. Jeg vil nesten tro at Høyesterett kan ha ønske om å behandle anken også, sier Holen.

Hun fremhever at flertallet legger stor vekt på begrunnelsene som ble gitt i selskapenes styreprotokoller, når det konkluderes med hva som var Stordalen-selskapets hensikt med forliket.

– Selv om kravet som var fremmet var et krav om tilbakeføring/erstatning for ulovlige uttak fra et selskap som var gått konkurs, la flertallet til grunn at forliket ikke kan forstås ut fra saksøkers pretensjoner, og at en ren forliksbetaling kan oppfylle vilkåret om tilknytning. Flertallets begrunnelse er etter mitt syn godt forankret i rettskildene det er redegjort for.

– Og hvem vinner i Høyesterett?

– Slik saken er beskrevet i lagmannsrettens dom, ville jeg tenke at Stordalen ligger godt an til seier i Høyesterett. Sammen med en verserende merverdiavgiftssak viser dommen betydningen av også å tenke gjennom skatte- og avgiftsrettslige spørsmål ved inngåelse av forliksavtaler og tilhørende selskapsrettslige beslutninger, sier Holen.

Den verserende MVA-saken Holen viser til, er en sak Rett24 omtalte for to uker siden, der et riggselskap prøver å få tilbakeført MVA for regninger selskapet har ettergitt på grunn av kundens betalingsproblemer.

Les: Forliksavtale ligger an til å gi Seadrill MVA-smell på 73 millioner

Lagmannsrettens dom kan du laste ned her.