Den verste timingen

4 hours ago 3

Å bli hånet fra innsiden er det aller siste ledelsen i Skiforbundet trengte nå.

Mandag 3. februar kl. 18:52

Det er ingen tvil om at Norges Skiforbund er nødt til å spare penger.

Summen av at store sponsoravtaler er borte og at medlemsutviklingen har pekt feil vei over tid, gjør at ledelsen er nødt til å foreta seg noe.

Men hvilke grep er de riktige for å sikre bærekraft fremover?

Rett før VM i Trondheim kom nyheten om at junior- og rekruttlandslaget legges ned etter sesongen, på grunn av sparekniven.

Det var ikke akkurat overraskende at dette ville vekke reaksjoner. Men instagram-posten om hvordan utøvere føler seg behandlet av ledelsen, var rett og slett kruttsterk kost.

Umiddelbart fremstår det mer skadelig å ta bort rekruttlandslaget enn juniorlandslaget, og det er mange gode krefter rundt omkring i Ski-Norge. Vi kommer garantert til å frem nye stjerner også i fremtiden.

Reaksjonene setter likevel fokus på et brennbart tema: De aktive versus de administrative.

Det trengs selvfølgelig ledelse og støtteapparat, men spørsmålet er om dagens skibyråkratiet har vokst seg for stort og ineffektivt. Er det mulig å få mer aktivitet per krone enn i dag?

Det hjalp selvsagt ikke for skitoppene at Petter Northug kastet seg på kritikken med en voldsom verbal salve.

Northug trykker til der det smerter. Stikkordet er administrasjon. Petter Northug mener mye bør forandres.

Men selv om Northug er inne på en viktig diskusjon, var det ikke så mye konkret og konstruktivt over angrepet hans.

Én ting er at det må gjøres noe administrativt, men det mest interessante er jo hva som bør skje og hvordan det bør forandres.

Akkurat her står Norges Skiforbund nå midt i et arbeid som vil være avgjørende for fremtiden.

Det forrige administrasjonsutvalget, ledet av Alf Hindrum, leverte en rapport som ikke ble mottatt med særlig iver. Den har i stedet samlet mye støv.

Nå skal et nytt utvalg se på hvordan forbundet kan rustes for fremtiden.

De skal først rapportere til sommeren. Selvsagt kan ingen dom felles før den jobben er gjort.

Men basert på tidligere erfaringer, spørs det hvor mye endringsvilje som kommer ut av hvordan den gruppen er satt sammen. Et veldig høyt antall folk fra innsiden av organisasjonen er involvert, og dagens ledelse har hendene på rattet i stor grad.

Det reelt eksterne bidraget fremstår beskjedent.

Er det en optimal måte å fremme nytenkning og innovasjon på? Vi får se.

Men det er jo ikke noe nytt at det er vanskelig å forandre en organisasjon der egeninteressene for å bevare er så sterke som her.

Det er hevet over tvil om at det haster for skiforbundet å finne en løsning som passer bedre inn i fremtiden. Håpet må være at verdensmesterskapet i Trondheim nå blir den gladboosten alle håper på, og alpinistene kan fortsette den gode trenden i sitt mesterskap. Men hva skjer etter at jubelen er stilnet?

Like viktig som å skape skifest i vinter, er det at de riktige organisatoriske valgene blir tatt etter at snøen er smeltet. Skitinget blir uhyre interessant.