Den kjedeligste boka jeg har lest i år

Kjære leser,

jeg forbereder meg til valgvake hjemme på tirsdag, hvor det blir tapas og overnatting og felles biting av negler.

Det verste mulige resultatet er vel at Kamala Harris vinner knepent, men at motstanderne nekter å godta resultatet. Hvordan går det da med det amerikanske demokratiet?

Jeg prøver å dempe frykt med å skaffe meg innsikt, gjennom å høre podkaster og lese bøker om USA. Du får en varm anbefaling og en fraråding av meg i dag.

Faste Bokbrevet-lesere vil kanskje ha lagt merke til at det har gått litt tid siden forrige brev. Det skyldes, i rask rekkefølge: Forkjølelse - høstferie - hekseskudd. Jeg skriver derfor til deg liggende, mens jeg knasker smertestillende mot korsryggen. Bokbrevet må ut! :-)

Googler du books + USA politics, får du enormt mange spennede treff. Man kan få inntrykk av at hver journalist og professor har levert sin tolkning av det amerikanske samfunnet.

Blant nye utgivelser gikk jeg i stedet for «Melania» av den tidligere førstedamen Melania Trump.

Jeg har tidligere hatt glede av Michelle Obama og Kamala Harris' selvbiografier, og tenkte det kunne være artig å lese memoarer fra den andre politiske siden.

Melania har vært veldig usynlig, så hvem er hun egentlig?

Mest av alt lurte jeg på hvordan det er å ha Donald Trump som ektemann. Har han en myk og oppmerksom side? Er kjærligheten mellom dem ekte, eller er det en effektiv handel av skjønnhet og ungdom i bytte mot rikdom og status?

Etter å ha lest boka er jeg like klok.

Jeg har prøvde å finne ut Melania har skrevet den helt selv eller fått hjelp av en ghostwriter, uten hell. Den kunne like godt vært skrevet av ChatGPT. Her er ingen personlighet, ingen selvironi, ingen rørende scener bak fasaden.

Språket minner mest om klisjeene fra en jobbsøknad, som denne setningen: I continue to approach tasks with a methodical mindset, striving for excellence in what I do.

Når hun får sønnen Barron, sier hun at moderskapet har forandret henne for godt.

MEN HVILKEN MÅTE DA, MELANIA? KAN DU VÆRE LITT MER SPESIFIKK?

Jeg må spille floskelbingo med meg selv for å holde ut.

Å skrive sine memoarer gir anledning til å forklare sin side av saken i skandaler i pressen, og det får vi. Melania fikk mye kritikk da hun gjentok ordrett noen setninger fra en tale Michelle Obama hadde holdt. Dette er selvfølgelig ikke Melanias feil, får vi vite. Hun hadde sagt til taleskriveren sin at hun var INSPIRERT av Michelles tale, ikke at hun skulle kopiere den.

Melania forteller om oppveksten i Slovenia (den gang Jugoslavia) under jernteppet, men det kommunistiske regimet plaget ikke familien hennes nevneverdig. Hun husker bare at det tok litt lang til i tollen når de skulle på alpeferie i Østerrike.

Melania er helt sikkert en hardt­arbeidende og målbevisst kvinne, som hun beskriver seg selv. Men hun viser ikke mye bevissthet om privilegiene hun kommer fra eller lever med, der hun nyter soloppgangen fra Trump tower med en god espresso

Jeg skulle virkelig ønske at boka hadde overrasket meg positivt. For eksempel lurer jeg oppriktig på hvordan det har vært for henne å få vite at mannen hennes hadde et forhold til en pornostjerne da de hadde vært gift ett år og sønnen var nyfødt. Men slik motgang passer ikke inn i denne fremstillingen av vellykkethet.

Enten har ikke Melania Trump så veldig dyp personlighet, eller så har noen andre passet nøye på at hun ikke sier noe som kan oppfattes negativt.

Denne boka bør man få betalt for å lese, og det gjorde heldigvis jeg.

Vår hvite getto

Da familien min flyttet til New York i 1987, ønsket foreldrene mine at vi skulle gå på vanlig, offentlig skole, men at den skulle også være en god skole.

Løsningen ble å bosette seg i Scarsdale, en forstad 40 minutter med tog fra Manhattan. Der var det mange jødiske og østasiatiske familier, to grupper som setter utdanning høyt og er villige til å betale høy kommuneskatt for gode skoler. På hele Scarsdale High School kan jeg huske kun én afroamerikansk gutt.

Vi levde i en boble.

Pendlertoget i seg selv var et eksempel på at USAs klasseskiller samstemmer med det de i USA kaller race: I morgenrushet var togene ut til Scarsdale fulle av vaskehjelper og tjenestefolk med brun hud, mens togene til Manhattan fraktet hvite menn i dress inn til godt lønnede kontorjobber. (Redaktøren for New York Times var én av dem.)

Det var alltid et sjokk for meg å se landskapet endre seg fra villastrøk til the projects når toget passerte Harlem. Brune mastodontblokker tårnet opp fra asfalten, uten parker og hager. Det er noe av de mest umenneskelige boligstrøkene jeg har sett.

For en 16-åring fra Norge var New York en fantastisk spennende flerkulturell metropol. Men som du skjønner, var det også klinkende klart at hver etniske gruppe hadde sin getto, og at økonomien ikke var jevnt fordelt.

Da Barack Obama ble president i 2008, gråt jeg av glede. Nå var vi ferdig med rasismen i USA, liksom. Så kom Trump, drapet på George Floyd, fremveksten av Proud Boys. Alt virket nullstilt.

De samme følelsene tar Ketil Raknes som utgangspunkt for sin nye bok, «Hvit makt». Han minnes sin egen entusiasme over Obamas seier, men sett i bakspeilet mener han at han var naiv og kunnskapsløs.

Når vi spør hvorfor halvparten av den amerikanske befolkningen støtter Trump, uansett hvor mye han lyver, kan man ta på seg ulike briller for å granske og forklare det amerikanske samfunnet.

Rasisme er en slik brille, og Raknes argumenterer godt for at det er en sentral nøkkel til å forstå dagens uforsonlige skillelinjer. Han velger å begrense seg til rasisme mot svarte amerikanere, fordi deres historie er så spesiell.

Problemet ligger innkapslet allerede fra start. Det begynner positivt og progressivt med Uavhengighet­serklæringen fra 1776:

Vi mener at dette er selvklare sannheter: At alle mennesker er født like, og at de har fått visse umistelige rettigheter av sin skaper.

Men i neste trinn, når Grunnloven skal organisere hvem som skal få stemme og hvordan, støter the founding fathers på problemer. Skal vi regne med slaver i folketallet? Hvem har rett til å stemme?

Mange av nasjonens grunnleggere var slaveeiere, blant annet Thomas Jefferson. Han hadde over 130 slaver og økte sin egen arbeidsstokk gjennom å sette syv barn på den unge slavekvinnen Sally Hemings.

Grunnleggerne kranglet så busta føyk og endte på et merkelig kompromiss: Vi lar slavene telle 60 prosent som mennesker i folkeopptelling, men svarte mennesker har ikke stemmerett. På den måten ble sørstatene mektige i valgsammenheng, og USA fikk en komplisert valgordning som har gjennomgått svært få endringer frem til i dag.

Krangelen mellom nord og sør, mellom slaveeiere og slaverimotstandere, preger valgkamper lenge etter at borgerkrigen er over.

Presidenter som jeg tenker på som good guys, som JFK og Franklin D. Roosevelt, lot være å foreslå forbedringer for de svarte fordi de var avhengige av stemmer fra stater der rasisme var utbredt.

En beveggrunn for Ketil Raknes å se på USAs historie med blikk for rasisme, er hvor undertrykt historien om amerikansk rasisme har vært. Han snakker om en nasjonal amnesi. Ved å ikke fortelle om hvites undertrykking av svarte, velger man å dekke over det som har skjedd.

Da jeg intervjuet Colson Whitehead om bestselgeren hans «Den underjordiske jernbane», fortalte han at lærerne hans hadde gjort seg ferdig med slavetiden på én skoletime.

I arbeidet med romanen leste han seg opp på slavers egne beretninger, både fra sørstatene og nordstatene. Han ble særlig nedstemt av å lese om hvordan foreldre og barn ble revet fra hverandre, og ektepar skilt og solgt hver for seg. Når han kom opp trappa fra skrivestua si for å lage middag til familien, kunne han se for seg med gru å bli revet fra kona eller de to døtrene sine.

Boka hans og filmer som «12 Years a Slave» og «Django Unchained» har vært med på å fylle ut hullene i historie­timene. Men vinden har vendt. Floridas guvernør Ron de Santis er nå engstelig for at hvite barn skal påføres skyldfølelse av slike historier.

For eksempel: Jeg vet at mange svarte ble lynsjet i sørstatene på 1800- og 1900-tallet. Men jeg visste ikke at de hvite klippet av tær og fingre og sendte dem til familien, eller at de tok bilde av liket og laget postkort av det.

At nazistene dro på studietur til USA for å lære hvordan de kunne opprette en rasistisk stat kommer nesten ikke som en overraskelse etter slike fakta.

Ketil Raknes har organisert boka rundt fire sentrale forkjempere for borger­rettigheter: Frederick Douglass, W.E.B. Dubois, Martin Luther King jr. og Barack Obama. Den første var en rømt slave, den siste ble president. Så verden har gått fremover.

Men noe som gjør meg mørk til sinns, er at disse forkjemperne for like rettigheter starter med optimisme og idealisme, men ender med å miste troen på det amerikanske prosjektet.

Raknes forteller at selv om Martin Luther King jr. står som et symbol for likhet og fredsommelig protest i dag, var han sterkt hatet i sin tid. FBI definerte ham som en svært farlig mann, avlyttet ham og drev svertekampanjer mot ham. Da John F. Kennedy ble skutt, sa King: – Det kommer til å skje med meg også.

Han fikk rett.

Når en svart amerikaner ser en rød caps med teksten Make America Great Again på kan han eller hun lure på: Når var det egentlig America var great? Var det før de svarte fikk stemmerett? Var det da hvite hadde egne restauranter, skoler og busser? Har Amerika egentlig noen gang vært så innmari great, om du er svart?

Hovedpoenget i «Hvit makt» er at amerikanerne ikke vil lykkes i å skape en nasjon der alle virkelig anses som likeverdige før de tar et oppgjør med sin historie. Første steg er å skaffe seg kunnskap. For en norsk leser vil denne boka være en god start.

Konkurranse

Takk for mange rette svar på boktittel-quizen i forrige bokbrev, dere er flinke! På grunn av høstferie og hekseskudd har utsending av bokmerkene til ti heldige personer stagnert, men det skjer ASAP til uka, jeg lover.

Og så til denne ukas konkurranse. Jeg trodde jeg hadde bra oversikt over svart amerikansk historie til jeg leste «Hvit makt». Hvordan er det med deg? Jeg utfordrer deg til en mini-quiz basert på boka.

Jeg fikk lest masse i høstferien og har mye nytt på hjertet når vi bare har lagt denne valgkampen bak oss. Håper du kler deg varmt i ull og har noen bra bøker på nattbordet!

Siss

Quiz: Hva kan du om amerikansk rasisme?