Den harde skolen

Sprengte hus, gjengrodde hager og skilter som advarer mot miner og eksplosiver – veien til den vesle landsbyen Tsentralne vitner om krigens herjinger og den russiske okkupasjonen som varte i snaut ni måneder i 2022.

Det skiller kun 32 kilometer mellom den vesle landsbyen og de russiske styrkene i Kherson.

Mange har flyktet fra de landlige områdene i Mykolajiv-regionen. Det er definert som et særlig utsatt område.

Syv år gamle Alona har vendt tilbake.

Alona og moren Nadija Jaremko tar oss med på den korte skoleveien, rett over grusveien, forbi den lille butikken og minneplassen der de skal hedre landsbyens helter – de falne soldatene.

Her vil også faren få et minnesmerke.

Barndommen hennes har vært vond og dramatisk. Familien ble drevet på flukt da russerne ankom Tsentralne. De fant seg aldri til rette lenger vest.

Situasjonen forverret seg da faren ble drept nær Bakhmut. Årene med krig har vært ekstremt tøff for familien og den vesle jenten.

– Hun låste seg inne på rommet, grep en pute, klemte den og gråt. Det var ekstremt tøft, det var tøft å gå gjennom det. Guttene holdt det mer inni seg. De viste ingen følelser, men Alona låste seg inne på rommet og gråt høylytt, forteller Nadija med en tåre i øyekroken.

Hun snakker åpent om den tunge tiden, der hun selv gikk inn i den depressiv tilstand og slet med å komme seg ut døren. Datteren gråter fortsatt når hun minnes faren og krigen.

Et nytt håp

For familien har vært den nye skolen i landsbyen betydd mye.

Nadija har fått jobb med å sette i stand uteområdene, mens Alona har fått muligheten til å skape en fremtid.

Én av syv ukrainske skoler er blitt skadet eller ødelagt under krigen, ifølge ukrainske myndigheter. Hanna Novosad i organisasjonen savED forteller at de har bidratt til at rundt 90.000 barn har kunne gjenoppta læring i syv regioner med støtte fra vestlige partnere.

De har bygget moderne skoler med fokus på det viktigste for barna, nemlig trygghet.

Russiske angrep tvinger Alona og klassekameratene under bakken.

Under bakken er det støpt et betongskall som beskytter mot luftangrep. De nye lokalene forsynes med kunstig lys og luften renses med moderne systemer.

Det er dette som må til for at hun skal lære ukrainsk, matematikk og favorittfaget engelsk på skolen. Denne uken startet syvåringen i 2.-klasse.

Den eneste delen av undervisningen som blir holdt utendørs er gymtimene. Forutsetningen er at det ikke er en pågående flyalarm.

De har ikke nok lærere til å ansette egne spesialister på kroppsøving, men barna smiler og ler når de får seg en time i frisk luft. Organiserte fritidstilbud er fortsatt mangelvare. Noe av det håper de skolen vil dekke opp for.

– Skolen er senteret for kommunikasjon, sosialisering, utvikling og utdannelse av barna våre. Vi har ingenting annet som dette, sier Olesja Fesjtsjuk, som er rektor ved skolen.

Alona lyser opp når kompisen Ihor kommer inn døren og de kan leke med lego. De leker, smiler og ler. Midt i undervisningen reiser de seg for å danse til en låt om en banen. Her slipper de å forholde seg til krigen noen timer.

Mange ukrainske barn har ikke hatt normal skolegang på mer enn fem år. Først sendte koronapandemien dem hjem, så kom russerne og sendte dem i dekning.

Barna var redde

Rektoren mener tiden under russisk okkupasjon har satt dype spor hos innbyggerne.

– Barna lukket seg og ble engstelige. De skrudde ikke på kamera eller mikrofonen under nettundervisningen, og var redde for å uttrykke meningene sine. De reagerte sterkt om de blir irettesatt, forklarer Fesjtsjuk.

Undervisningen er fortsatt en kombinasjon av digital og fysisk.

Rektoren mener likevel det er en klar endring siden det nye bygget åpnet i desember i fjor.

– Barna har begynt å uttrykke seg uten å føle frykt. De første timene satt de for seg selv, var redde for læreren og holdt avstand til hverandre. Nå kommuniserer de, stiller læreren spørsmål og leker med hverandre. På nett har de blitt mer engasjerte.

– Takket være åpningen av den bombesikre skolen, har vi kunne ta igjen noe av det tapte, forteller rektoren.

Livet på landsbygden er fortsatt utfordrende for de som har blitt værende og returnert.

Det er begrensede muligheter, lite velstand å spore og fortsatt en frykt for at russerne skal vende tilbake på et tidspunkt. Familien her ønsker likevel å bli værende.

Da NRK spør mamma Nadija om hvorfor de vendte tilbake, svarer hun enkelt:

– Det var ingen som trengte oss dit vi dro.