Den eksploderer vel ikke?

Klokken var rundt 4 på ettermiddagen. Jentene mine hadde akkurat kommet hjem fra skolen og spiste mat på kjøkkenet, da mobilen min ringte. Det var en av mine libanesiske venner. Han hørtes temmelig stresset ut.

– Yama, har du hørt hva som har skjedd, sa han andpusten.

– Nei, hva er det, spurte jeg.

– Det er mange personsøkere som har gått i luften i hendene på hizbollahfolk over hele Beirut, sier den libanesiske vennen min på halvdårlig engelsk.

Jeg skjønte ingenting. Hva snakket han om. Personsøkere? Hvem bruker det i 2024? Sist jeg så en personsøker var i 1998 før mobilen ble allemannseie.

Forvirret ringte jeg en annen venn som snakker bedre engelsk. Jo da, han bekreftet at hundrevis av personsøkere hadde eksplodert over hele Libanon.

Det var snakk om personsøkere Hizbollah hadde bestilt til sine folk, slik at de kunne kommunisere med hverandre uten å frykte israelsk avlytting og overvåkning. Hizbollah hadde nemlig gitt sine medlemmer forbud mot å bruke smarttelefoner.

Hundrevis av eksplosjoner

Nå rant også sosiale medier over av videobevis som viste det utspekulerte angrepet.

I overvåkningsvideoer fra grønnsakbutikker, bussholdeplasser og travle gatekryss kunne man se menn som fisker frem pipende personsøkere ut av vesker og bukselommer. I det de prøver å lese meldingene på den lille skjermen på søkerne eksploderer de i hendene på dem.

Ofrene faller om og skriker i smerter. Noen får hendene blåst vekk, mens andre har store skader i ansiktet og blør kraftig fra øynene. Hundrevis av hizbollahfolk ligger blødende overalt – skadet for livet.

Det skulle vise seg at personsøkerne, som Hizbollah trodde var tryggere enn smarttelefoner, var rigget med eksplosiver som ble utløst av en kodet melding.

Libaneserne var ikke i tvil om hvem som stod bak det massive angrepet: fienden i sør, Israel.

De israelske spiontjenestene bekreftet aldri at det var dem som stod bak de eksploderende personsøkerne, men det gjør de sjelden når de gjennomfører slik sabotasjeaksjoner rettet mot fiendene sine.

Det er nesten bare Israel som har den tekniske kompetanse, motivet og viljen til å utføre et så dramatisk angrep – som utløste hundrevis av små eksplosjoner midt på lyse dagen i Beirut.

80 tonn med eksplosiver

Sjokket fra personsøkerangrepene hadde ikke lagt seg da hundrevis av walkietalkier tilhørende hizbollahfolk gikk i luften noen dager senere. Og så ble Beirut – bokstavelig talt – rystet av et gigantisk bombeangrep som tok livet av Hizbollahs mektige leder, Hassan Nasrallah.

Han ble drept i bunkeren sin flere titalls meter under bakken i den Hizbollah-kontrollerte bydelen Dahieh, helt sør i den libanesiske hovedstaden.

Israelske kampfly slapp nesten 80 tonn med eksplosiver over Nasrallahs skjulested. Ikke rart hele Beirut ristet.

De voldsomme israelske angrepene på Hizbollah over hele Libanon har snudd opp ned på livet til mange libanesere. 1,2 millioner mennesker, som er 1/5 av befolkningen i landet på størrelsen med Rogaland fylke, er drevet på flukt fra israelske bomber.

Blant dem hundretusener av mennesker fra Beirut-bydelen Dahieh hvor det normalt bor rundt 700.000 mennesker. Deler av Dahieh ser ut som Gazastripen, kvartal etter kvartal er lagt i grus.

Spøker om eksplosjoner

I det som har vært noen ekstreme uker i Beirur, gjør libanesere det de er gode på: de tilpasser seg unormale omstendigheter som hadde satt de fleste andre ut av spill. De venner seg til lyden av de israelske drapsmaskinene, eller dronene, over Beirut, som er en konstant påminnelse om at døden henger over dem.

Og, de daglige smellene fra israelske jagerfly som bryter lydmuren over hovedstaden – en kraftig eksplosjonsaktig lyd. En måte Israel driver psykologisk krigføring mot Libanon på, ifølge libaneserne. Og, faktiske bomber som rister bakken når de treffer målene sine i Beirut.

Jeg har sittet på uterestauranter i Beirut sentrum de siste ukene og hørt kraftige drønn. Folk skvetter til og gisper høyt. De ser sjokkert på hverandre. Var det en bombe? Eller var det lydmuren som ble brutt? Folk sjekker mobilene for nyhetsmeldinger.

– Puh, det var heldigvis bare en sonic-boom, som betyr at lydmuren blir brutt. Så fortsetter man å puffe vannpipen og spise middagen sin.

Gir drønnene karakterer

Galgenhumor er en annen måte å takle dødsfrykten mange libanesere kjenner på under det israelske bomberegnet.

Noen kreative sjeler har laget en egen nettside dedisert til alle lydmur-smellene. Her kan folk gi drønnene de hører karakterer fra 1-10, avhengig av hvor kraftige de er.

– Der sølte jeg morgenkaffen på meg. Takk Israel. I dag får dere 7/10.

Mens andre ikke lar seg imponere av drønnene fra de israelske kampflyene.

– Dama mi smalt høyere med døren da vi kranglet, skriver en.

–Dette var flaut Israel, jeg skvatt ikke engang. Var det alt dere hadde?

– Hva var det, Israel? Typen min slapp en promp som var høyere enn det smellet akkurat nå. 2/10 fra meg.

Her om dagen var jeg og fotografen min ute i Beiruts gater for å snakke med folk om den spente sikkerhetssituasjonen i byen. Vi dro til Sassin-krysset i den kristne bydelen Achrafieh hvor jeg bor.

På et av fortauene satt en gruppe eldre karer rundt et backgammon spill. Et veldig vanlig syn i arabiske byer. En av de eldre karene var villig til å snakke med oss. Mens han tente seg en røyk, festet jeg en liten mikrofon til skjortekragen hans. I det jeg skulle legge mikrofonsenderen i lommen hans, sa han:

– Er det der en personsøker? Den eksploderer vel ikke, sa mannen med røyken i munnviken til stor latter fra kompisene rundt.