Den desperate drømmen

2 days ago 5

I et skogholt et stykke utenfor Calais møter vi Mariam (30). Det er morgenen etter den første frostnatten. hun hutrer, og gjemmer haka og munnen i kragen på dunjakka.

– Det er ingenting for meg her. Jeg vil heller risikere livet på havet enn å bli her!

Men for Mariam er det noe viktigere som står på spill.

Hun leder oss inn på en sti for å vise oss.

Vi går gjennom søppel og nedtråkkede klesplagg i den kalde gjørma.

De fleste som slår opp telt her har blikket festet mot strendene på den andre siden. Tre mil med hav ligger mellom dem og engelsk jord i Dover.

Det er dit de vil, de 100.000 flyktningene som har stimlet til de nordlige byene i Frankrike siden 2018.

Og de er villige til å riskere livet sitt for å komme over dit.

Vi passerer en teltklynge med vietnamesere som smiler og nikker mens tallerkener skylles i brunt vann.

De neste vi passerer er en gruppe kurdere fra Irak, som sitter samlet rundt rundt en gryterett som putrer over et bål.

En knust handlevogn fungerer som bro over en smal bekk, så er vi fremme.

Mariam vipper opp teltluken, før hun drar et teppe til side. Ei lita jente med smukk i munnen titter ut, mens hun leker med en tom tannkremtube.

Blessing (1) er det eneste lyspunktet i Mariams histore.

Den er mørk, og ikke mulig å dokumentere. Men i denne midlertidige leiren er det hun forteller heller ikke unikt.

Og i likhet med alle de andre som har flokket til den engelske kanalen, begynner hennes historie et helt annet sted.

Mariam (30) hadde alltid drømt om å bli mor. Og da hun fødte tvillingjentene i Sierra Leone, var kjærligheten dobbelt så stor som hun forestilte seg.

Familien insisterte raskt på å innlemme jentungene i Bondo-samfunnet – en minoritet som tradisjonelt driver omskjæring av kvinner, forteller hun.

Mariam forsøkte å utsette det, men insisteringen gikk over til tvang.

– De så at jeg gråt, at jeg var frustrert, men moren min lyttet ikke, sier Mariam.

Tvillingjentene blødde kraftig etter den primitive operasjonen. Blodet var ikke til å stanse.

Dagen etter var begge døde.

Det var da, i 2022, at hun bestemte seg for å forlate familien og landet. Mariam fikk kontakt med en mellom-mann i Iran, som lovet arbeid og et nytt liv. Hun var på vei til noe bedre.

Men allerede skjønte på flyplassen skjønte Mariam at hun hadde blitt lurt.

De konfiskerte det falske passet hennes, og kjørte henne rett til et hus hvor det bodde en enslig mann.

«Arbeidsgiveren» hennes.

– Jeg var en slave. Det var ikke arbeid. Hadde jeg visst dette, ville jeg aldri reist.

Døren ble låst bak henne, nå var hun fanget. Mariam forteller at hun ble tvunget til å ha sex, noen ganger også med vennene til mannen.

Til slutt ble hun gravid med en av dem. Likevel fortsatte voldtektene.

– Jeg fortalte dem at jeg mistet mensen, men de brydde seg ikke.

– De slo og pisket meg om jeg ikke orket.

Mariam forteller om dagen hun rømte, da flere menn ruset seg og forgrep seg på Mariam.

Da mennene til slutt sovnet, grep hun sjansen. Hun tok nøkkelen fra jakkelommen til huseieren og løp ut av huset.

– Jeg kunne ikke bli værende i Iran, jeg ville prøve å nå Europa.

Ferden gikk til Tyrkia, og deretter Hellas, hvor hun fikk avslag på asylsøknaden.

Hun sier hun fortsatte mot Europa til fots, på den såkalte Balkan-ruten.

– Jeg gikk og gikk og gikk. Og jeg var jo gravid, med sår på anklene fra slagene og piskingen. Det var utrolig tungt.

Mariam forteller om den ekstreme ferden gjennom skogen, sov ute i naturen, og krysset landegrenser; Bosnia, Kroatia, Slovenia, Italia, før hun til slutt endte opp i Frankrike.

Mens asylsøknaden var under behandling, var hun høygravid og bodde på gata.

I august 2023 fødte hun en jente på et fransk sykehus.

Hun ga den lille jenta navnet Blessing. En velsignelse.

Den lille familien fikk avslag på asyl i Frankrike, og ble truet med å sendes tilbake til Sierra Leone. Tilbake til start.

Mariam er tydelig opprørt når hun forteller dette, hun løfter opp Blessing og kysser henne lenge på kinnet.

Hun vet ikke hvordan, men de bare må klare å krysse kanalen.

Noen forsøker å svømme over kanalen.

De fleste tar tilbudet om oppblåsbare båter.

De må betale dyrt, og de får ikke forberedt seg. Når telefonen kommer må de komme seg til et avtalt sted, i nattemørket.

I 2024 har over 33.000 gjennomført reisen over kanalen. Det er ikke like mange som i toppåret 2022, da 45.000 kom denne veien til England.

Likevel har 2024 satt en annen dyster rekord:

Aldri før har så mange dødd på grensen mellom Frankrike og Storbritannia.

Hittil i år har 78 personer offisielt dødd eller forsvunnet.

Det er en dyster milepæl, i registeret over dødsfall på grensen, som har blitt ført tilbake til 1999.

474 navn står på listen. De aller fleste druknet. Men hjelpeorganisasjoner er sikre på at tallet er betraktelig større.

Likevel fortsetter det å strømme på med mennesker fra Midtøsten, Afrika og Asia.

Hvorfor velger så mange å krysse den farefulle kanalen, når de allerede har nådd trygge Europa?

Fram til 2016 var Calais hjem til den beryktede «jungelen.» Rett før den ble stengt, huset den midlertidige leiren nesten 10.000 migranter og flyktninger.

Både Frankrike og Storbritannia har gang på gang sverget å stanse kanalkryssingen. Storbritannia har blant annet finansiert nesten 90 kilometer med gjerder og piggtrådnetting i Calais-området.

Nylig bestemte Storbritannia også å gi 500 millioner euro til Frankrike over en tre-årsperiode, for å stanse migrantene og flyktningene på den franske siden.

Men kampen mot flyktningstrømmen har gjort reisen stadig farligere, sier Flore Judet, fra organisasjonen L’Auberge des Migrants. De har jobbet med bistand i regionen siden 2008.

Hun mener situasjonen på bakken gjør menneskene mer desperate og risikovillige.

– Vi lager en situasjon de vil komme seg vekk fra, men så stanser du de på stranda. De blir fanget i midten.

Kampen mot smuglernettverkene har også ført til at færre båter i omløp, selv om like mange ønsker å krysse kanalen.

Resultatet er at båtene blir overfylt, og migrantene starter reisen lenger unna Storbritannia.

– Tidligere var det gjennomsnittlig 26 passasjerer per båt. Nå er det nærmere 60. Noen ganger har de presset opptil 90 eller 100 personer i båten, forteller Judet.

Distansen har noen ganger tredoblet seg.

– Før druknet de i nærheten av Storbritannia, eller midt uti kanalen. Nå dør de mye nærmere Frankrike – noen ganger til og med i elver eller kanaler inne på fastlandet.

I tillegg ser organisasjonene flere dødsfall knyttet til stress under sjøsettingen:

– Det er komplett kaos på stranden. De må være raske, fordi politiet forsøker å stanse dem med både tåregass og ved å stikke hull på båten med kniv. Det er mørkt, masse skriking, vold.

– I år har flere blitt klemt og kvalt til døde nederst i båtene under alle menneskene, forklarer hun.

Men selv om ruten blir vanskeligere og farligere, skremmer det ikke migrantene og flyktningene fra å komme hit, erfarer hun.

– Ofte har de gjennomført verre etapper på veien hit.

Judet og flere andre organisasjoner i området mener løsninger er å lage en tryggere reiserute.

– Dette er folk fra Syria, Sudan, og andre krigsherjede land. De aller fleste har rett på asyl. Hvorfor skal de da måtte ta ulovlige og farlige ruter for å komme seg fram dit de vil?

I den midlertidige teltleiren i skogen kan man se fotavtrykk av rotter i gjørma overalt.

Mariam har fått teltet, barnemat og melk fra organisasjonene som hjelper flyktninger her, men det er ikke nok.

Hun ser ingen andre muligheter nå en England akkurat nå.

– Hellas, Frankrike, Tyskland – ingen av de så tårene mine. Ingen tørket tårene mine.