«Den beste sesongen til nå!»

Amazon Prime har skrudd opp eventyr­følelsen flere hakk når fantasy­serien «The Wheel of Time» nå er tilbake.

Større, bedre og mer spektakulær er stikkord for den tredje sesongen av eventyret, basert på Robert Jordans bokserie med samme navn.

Og det er ingen tvil – dette er den beste sesongen i serien til nå.

Med en verdensomspennende fortelling der våre helter utforsker alt fra storslagne naturområder til skitne, forfyllede vertshus, er verdensbyggingen lekrere og mer levende enn noen gang.

Det er en fryd å være tilbake i universet, men fortsatt sitter ikke alt som det skal når Jordans kolossale fortelling skal presses inn i TV-ruta.

Som i de tidligere sesongene er det fortsatt et gjentagende problem at handlingstråder ikke bygges opp godt nok før de bærer av gårde med rolle­figurene.

Jeg har også et inntrykk av at Amazons produsenter pøser på med unødvendige sjangerklisjeer i frykt for at seere som ikke har lest bøkene skal falle av. Her tror jeg de undervurderer sitt publikum.

Tredje sesong av «The Wheel of Time» er derfor full av både opp- og nedturer. Toppene har aldri vært høyere, men bokfansen vil fortsatt rive seg i håret i frustrasjon av en del av endringene som gjøres fra bok til skjerm – det gjorde i hvert fall jeg!

Legger ut på nye eventyr

Det har gått en måneds tid siden hendelsene i forrige sesong når vi møter våre venner igjen.

Nå er Egwene, Nynaeve, Elayne, Rand, Mat og Perrin samlet i Tar Valon, under Moiraine Sedais årvåkne blikk, før de igjen blir spredt for alle vinder.

Mørke og politiske intriger i Tar Valon sender Elaine og Nynave ut på et farefullt oppdrag, med et par uventede hjelpere på slep.

Perrin ønsker å vende hjem til The Two Rivers, mens Rand og Egwene setter kursen østover til det aielske ødelandet.

Der skal Rand forsøke å rekruttere en hær som kan hjelpe ham, Den gjenfødte dragen, med å oppfylle profetiene han må fullbyrde for å bekjempe Mørket.

Gjengen har også sine indre demoner å stri med, samtidig som ondskapens krefter er på jakt etter dem alle.

Engasjerende og frustrerende

Verdensbyggingen er et av seriens sterkeste kort – universet i «The Wheel of Time» puster og lever.

Der vi i de to første sesongene ofte hoppet over selve reisen til ulike destinasjoner, får vi denne gangen lov til å bli med på reiser over hav og land.

Det stimulerer utforskertrangen og forsterker følelsen av å være på eventyr.

Utforskningen av ulike kulturer er en stor del av kjernen i Robert Jordans forfatter­skap. , Når det gjøres bra, er det virkelig gøy å se det bli brakt til live i TV-ruta.

Sesong 3 av «The Wheel of Time» er for det meste basert på/inspirert av «The Shadow Rising» (1992) og «The Fires of Heaven» (1993), bok nummer 4 og 5 i Jordans serie.

Dette er bøkene der forfatteren for alvor begynte å utfordre etablerte fantasy­troper og begynte å bane en ny vei for hva fantasy kunne være.

Derfor blir det ekstra frustrerende når det oppleves som om TV-serien gjør det motsatte.

Som for eksempel når den komplekse aiel-kulturen, der de ulike klanene utgjør en viktig rolle, forenkles til «de snille og de slemme».

Og de slemme har selvfølgelig på seg svarte klær, selv om det gir null mening for et folk som har spesialisert seg på å skjule seg i og gå i ett med ørken­landskapet.

Tar pusten fra meg

Svarte klær på slemminger høres kanskje ut som smårusk, men det er mengden av smårusk som til sammen blir et stort frustrasjonselement.

Da er det bra at høydepunktene i sesongen likevel er mange, og ikke minst så rå at de tar pusten fra meg.

Seriens magiske elementer ser heftigere ut enn noensinne, de emosjonelle klimaksene er både gåsehud- og tårefremkallende, mens serien også har et herlig glimt i øyet når den på underholdende vis lener seg inn i den corny siden av universet.

Med norske øyne er det også gøy å se Synnøve Macody Lund i en mindre, men likevel sentral birolle som gjør seg bemerket.

Serieskaperne har klart å lage et eventyr som engasjerer på både godt og vondt, og sesongen vil nok både underholde og frustrere fansen.