Boligstiftelser som kjemper mot å bli oppløst tapte i lagmannsretten

På 70- og 80-tallet var det i Kommune-Norge populært å opprette boligstiftelser, som kommunen så leide sosiale boliger tilbake fra. Nå har denne organiseringen mistet populariteten, og mange kommuner ønsker å realisere de etter hvert svært store boligverdiene. Eventuelt organisere eiendommene selv.

Flere milliarder kroner er nå bundet opp i disse kommunale boligstiftelsene, men stiftelser er som kjent egenrådige subjekter. Ikke alle godtar å bli «kuppet» tilbake av kommunen.

Fikk ny lovbestemmelse

For å kunne overkjøre de juridisk helt selvstendige, og motvillige, stiftelsene, fikk regjeringen derfor i 2022 vedtatt en særskilt hjemmel nettopp for å kunne oppheve slike stiftelser.

Til Stiftelsesforeningens store frustrasjon.

Les: Mener regjeringens forslag om å oppheve kommunale stiftelser bryter Grunnloven

– Hvilken gruppe stiftelser er det som neste gang kan tvangsavvikles etter et vedtak i Stortinget? spurte Stiftelsesforeningens leder, advokat Bjørn O. Øiulfstad. Han fikk tidligere sivilombudsmann Arne Fliflet til å skrive en betenkning, som konkluderte med at loven strider med Grunnloven på flere punkter.

Et sentralt spørsmål er om oppløsningen skal anses som en ekspropriasjon, slik at den må kompenseres. Og det er dette temaet som nå tråkler seg opp i rettsapparatet. Straks den nye loven var vedtatt, sendte nemlig Trondheim kommune forhåndsvarsel til «Boligstiftelsen i Trondheim» om mulig opphevelse av stiftelsen.

Denne stiftelsen var blitt opprettet i 1972, da under navnet Boligstiftelsen for trygdeboliger i Trondheim kommune. Et kompliserende element er at stiftelsen på et senere tidspunkt ble fusjonert med en annen stiftelse, som ikke var opprettet av kommunen. Mer om det senere.

Dissens

Trøndelag tingrett ga i fjor staten fullt medhold i at oppløsning av stiftelsen uten erstatning til noen, ikke krenket Grunnloven. Tingretten viste blant annet til at det fra gammelt av var sedvanerett for at staten egenrådig kunne oppløse «offentlige stiftelser». Det rettslige skillet mellom offentlige og private stiftelser ble fjernet rundt årtusenskiftet.

Boligstiftelsen anket, og like før påske kom Frostating lagmannsrett til samme konklusjon: Staten får fullt medhold. Lagmannsretten konstaterer at den nye lovens vilkår for oppløsning er oppfylt, og at kommunen står fritt til å gjøre hva den vil med boligmassen uten å kompensere noen. 

Boligstiftelsen representeres av Anders Ryssdal fra Glittertind. Han peker på at dette er den først første saken om de nye reglene, og at den reiser derfor mange prinsipielle spørsmål.

– Spørsmålet om Stortinget ved lov kan bestemme at stiftelsers aktiva kan tilbakeføres til stiftelsens oppretter, har hittil vært besvart med et klart og rungende nei. Så her hersker det nå betydelig nyskapt usikkerhet. Uavhengig av resultat, er det derfor skuffende at lagmannsretten ikke foretar noen selvstendig vurdering av grunnloven 97, 105 og 116 og EMK, men kun viser til uttalelser i forarbeidene. Det rimer dårlig med prinsippet om domstolskontroll med Storting og regjering. Det er heller ikke i samsvar med de grundige vurderinger som Høyesterett foretar i saker der grunnlov og menneskerettigheter står sentralt.

– Om dere skulle få medhold i at Grl § 105 verner dette, hvem skulle ekspropriasjonserstatningen i så fall utbetales til?

– Når det gjelder krav på erstatning etter Grl § 105, hevder staten at det ikke er noen å betale erstatning til etter at stiftelsen er oppløst. Dette viser at hele regelverket er helt ekstremt inngripende, og at inngrepet går mye lengre enn andre inngrep som har vært vurdert av Høyesterett tidligere. I realiteten dreier det seg om ren konfiskasjon, som i seg selv er et bevis på at Grunnlovens vern er brutt, sier Ryssdal.

Dissens

Et spesielt trekk ved denne kommunale stiftelsen i akkurat denne saken, er at den i 2009 ble slått sammen med en gammel, helt privat stiftelse fra 1600-tallet. Et særlig spørsmål er om dette hindrer kommunen fra å overta bygningsmassen uten å ekspropriere. Svaret på det er nei, mener flertallet i Frostating, som skriver:

«Det ville i forhold til motivene for lovendringen i 2022 ha vært underlig om sammenslåingen i 2009 skulle sperre for tilbakeføring av de betydelige øvrige formuesverdiene som er skapt gjennom driften av kommunens boligstiftelse etter 1972.»

Mindretallet er ikke enig i dette, og skriver:

«Avgjørende for mindretallet er at St. Jørgens stiftelse var en privat stiftelse opprettet i 1607, opprinnelig finansiert av private gaver og arv for å tilgodese en nærmere beskrevet gruppe eldre. Siden 1972 har stiftelsen bestått av tre bygninger i Trondheim sentrum, og det er uomtvistet at Trondheim kommune ble tilført betydelige verdier ved sammenslåingen i 2009. Mindretallet legger særlig vekt på at lovbestemmelsene i stiftelsesloven kapittel 6 A er et snevert unntak for en begrenset periode, ment for spesielle stiftelser, de rene kommunale boligstiftelsene. Mindretallet kan ikke se at det er holdepunkt for at lovgiver har ment at en sammenslåing av stiftelser, hvor den ene stiftelsen er privat, skal omfattes. Konsekvensene av lovbestemmelsene er svært omfattende for stiftelsen som sådan, og desto klarere må hjemmelen være.»

– Vi er skuffet over at lagmannsrettens flertall ikke ga oss medhold, men noterer at rettens leder dissenterer i vår favør. Sammen med klienten vil vi gå nøye gjennom dommen og ta stilling til anke innen ankefristen, sier Ryssdal.

Prosessfullmektig for departementet er David Magnus Myr fra Regjeringsadvokaten. Han sier staten er tilfreds med at anken er forkastet. 

– Etter statens syn må det være opp til kommunene å organisere den boligsosiale virksomheten på den måten de finner mest hensiktsmessig. Eksempelet fra Trondheim, hvor boligstiftelsen ønsket å drive egen boligpolitikk utenfor demokratisk kontroll, illustrerer behovet for lovendringen på en god måte, sier Myr.