«Begjæret er overveldende»

Charli XCX er godt kjent med stormfulle høyder. Det er to år siden «Brat» ble hennes største kommersielle suksess og en hel verden ville være slaskete.

Nå har det slimgrodde blitt mosegrodd, scenerøyken til tåke og lyskasterne til lyn og torden.

Da filmskaper Emerald Fennell kontaktet artisten om å lage en låt til hennes adapsjon av romanen «Wuthering Heights» («Stormfulle høyder»), ble én låt til et helt konseptalbum.

Labubu versus John Cale

Platen åpner med en av albumets tre singler, «House». John Cale fra The Velvet Underground ligger helt fremme i låten med spoken word-linjer. Skurrende og nærmest stakkato føles låten like illevarslende og uhyggelig som den lidenskapen den tolker. Vi vet ikke hva dette huset rommer, alt er implisitt, men frykten er like reell.

Det er lite kontroversielt å mene at vendingen er brå fra Brat til «House».

«House» følges opp av Wall of Sound. Den trange vokalen er stilisert etter trykket i låten. Stemmen hovner opp blant skrikende strykere. Begjæret er overveldende.

Sammen med produsent Finn Keane har Charli XCX skapt et konseptalbum som løfter fram «Stormfulle Høyder» sine spørsmål om begjær, kjærlighet og moral, like mye som det maler sletter og myrer.

Filmen, som jeg opplevde som en labubu i silkepapir tidvis satt i ruinene av «Wicked», fronter seg som en forskrudd tolking. Det mest seksuelt avvikende som egentlig finner sted, er Margot Robbies finger som pentererer aspikk for å fikle med en fiskemunn.

Albumet derimot, er dystert. Melodiene tar melankolske vendinger, instrumenteringen er tung og atmosfærisk og glir like mye som den bryter opp.

Klisjeer til fingerspissene

Når jeg hører på Charli XCX, er det to stemmer jeg fanger opp. Pop-makeren, hun som legger trykket på alle klisjeene på «Chains of Love»: «thorns», «drown», «fire», «scars», «bleed». De første tretti sekundene av denne låten oser av hun som har skrevet hitlåter som «Señorita» (Shawn Mendes og Camila Cabello) og «I Love It» (Icona Pop).

Den andre stemmen er den mer særegne, den som står bak «Party 4 U» og «Girl, So Confusing». Men i sin kjerne er hun er popartist, og albumet gjør noen U-svinger, på godt og vondt.

«My Reminder» føles som 2013 og 1983 samtidig, mens «Dying for You» er et gjensyn med Charli XCX fra første halvdel av 2010-tallet. Låten skiller seg ut på platen som en listevennlig popkomposisjon.

Men med popmusikkens fiksering på kjærlighet, får låtens tragiske lengsel et nytt lag. Klisjeene hun ikke alltid hadde taket på den gang, blir skrudd til uten å kompliseres. De industrielle elementene som følger albumet ulmer også her, i bålplassen til new wave og de melodiske vendingene til «Video Killed The Radio Star» av The Buggles.

Slike kommersielle innslag bundet opp til avant garde pop og klassiske elementer, føles helt selvfølgelige, satt til en roman der spørsmålet om klasse hele tiden lurer. Romanens kvaler er tett knyttet til det man hører på platen.

I sin «Reputation»-era?

Så er det de låtene på albumet som føles storslåtte i filmen, med myrer, slott og sletter i sidesynet. Men i selskap av låter som «House» og «Walls» fremstår de tamme. «Always Everywhere» er luftig og romslig, og forplikter seg til det cinematiske og dramatiske premisset til filmen. Men den er et strykerriff unna «Bitter Sweet Symphony», og blir flat.

«Altars» er humørsyk med en tydelig beat, men vokalen og teksten etterlater en eim av Taylor Swifts «Reputation».

Desperasjonen og det sykelige er benket og affektert. Også «Seeing Things» ender opp med å føles jålete.

Det siste året føles det som orkesteret er overalt. Strykere over hele linjen. Her hjemme gjør Kork popmusikk mer ærverdig med opptredener på blant annet P3-gull. På Netflix covrer en ny sesong av Bridgerton låter i et forsøk på å sømløst sette dem inn i eget univers. Rosalia leverte avant garde orkesterpop på et av fjorårets beste album, «Lux».

Charli XCX sitt «Wuthering Heights» forplikter seg til strykerne som noe foruroligende og trykkende, og skaper et album i bredformat.

Tråkk feil, det er det eneste riktige

Når Sky Ferreira trer ut av artistdvale som gjest på «Eyes of the World», er det for platens lengste låt. Ferreira trer inn i sporet som om hun skulle røyklagt «Chains of Love».

På sistelåten «Funny Mouth» (der Joe Keery aka Djo er kreditert som låtskriver), kommer skrekken og ubehaget i form av bråk som øker og øker.

I denne darkwave-låten blir ideen om det taktløse som noe dumt i kjærligheten snudd på hodet, med bønnen om å «put your foot in your mouth». Det legger til rette for en voldsom lytteropplevelse, med drahjelp fra en ulyd, som en skuddtakt på 900 i minuttet.

Charli XCX har gått fra det høyst personlige, men avstumpede på «Brat», til det fiktive, men hjerteskjærende på «Wuthering Heights». Dette er en plate, mer enn det er et soundtrack. «Wuthering Heights» lider og skremmer. Det er romslig, dramatisk og forskrudd på sitt beste.