1 hour ago
2
VG og Faktisk.no sine avsløringer om Shada-saken er et opplysende og gjennomarbeidet stykke journalistikk.
Gjennomgangen forteller en viktig historie om et barn under offentlig omsorg.
Samtidig forteller den også hvordan historien om Shada ble fortalt i alternative og sosiale medier:
Svært sensitivt materiale ble spredt for å underbygge en udokumentert historie om menneskehandel og drap.
Shada-saken er spesiell.
Shada lever ikke lengre, og kan derfor ikke hevde sin rett til privatliv på samme måte som levende personer.
Samtidig er det en rekke andre barn som eksponeres i alternative og sosiale medier, der pårørende og aktivister forteller historier om sitt møte med barnevernet.
Les alt VG har funnet ut om Shadas dødsfall her:
Det finnes egne kanaler på YouTube, nettsteder og grupper i sosiale medier der svært sensitive historier om barn spres.
Kirsten Kolstad Kvalø
Seniorrådgiver ved Norges institusjon for rettigheter og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo
Det er svært strenge begrensninger på hva som er lov til å dele om barn – også når foreldre deler selv, eller når det skjer med foreldrenes samtykke.
Det er fordi barn har en rett til privatliv etter Grunnloven og menneskerettighetene.
Høyesterett slo i 2019 fast at selv om foreldre har ytringsfrihet, og at kritikk av barnevernet er legitimt, kan ikke ytringene romme informasjon som bryter barnets rett til privatliv.
Saken gjaldt en mor som hadde delt bilder og videoer på Facebook av sin syv år gamle datter.
Siden er flere andre privatpersoner dømt for lignende forhold, blant annet en mormor i Nord-Norge som har delt sensitiv informasjon om sitt barnebarn.
Les også: Alle sviktet Shada
Heller ikke mediene kan fritt dele informasjon om barn under dekke av ytrings- og informasjonsfriheten.
Den europeiske menneskerettsdomstolen har slått fast at barn fortjener et sterkere vern enn andre om sitt privatliv på grunn av sin sårbarhet, og at deres rett til vern derfor må veie tungt, selv om historiene som fortelles er en viktig del av pressens samfunnsoppdrag.
16 år gamle Shada døde på en barnevernsinstitusjon i Stavanger i 2019. Dette bildet er fra en video hun tok av seg selv tre måneder før hun døde. Foto: Privat / PrivatI Norge tilslutter de fleste redaktørstyrte medier seg den såkalte Vær varsom-plakaten, som spesifiserer nettopp barns særegne behov for vern.
Les også: Når sannheten er taushetsbelagt
Da tilslutter de seg samtidig den såkalte selvdømmeordningen kalt Pressens Faglige Utvalg.
Når mediene er tilsluttet denne ordningen, kan ikke myndighetene gripe inn i publiseringene på samme måte som ovenfor andre.
Annerledes er det med de alternative mediene.
De er ikke tilsluttet pressens egne regler, og blir dermed heller ikke en del av selvjustisen som setter grensene for hva som kan publiseres i ytringsfrihetens navn.
Den manglende selvreguleringen gir myndighetene en større rett til å gripe inn mot deres publiseringer.
Problemet med den ukontrollerte eksponeringen av barn i barnevernssaker viser at dette ikke bare må forstås som en rett, men som en plikt.
Foto: PrivatMyndighetene bør etablere flere ordninger for å få informasjon og tips om slik deling, og bør tilføres ressurser for å drive effektivt tilsyn.
I motsatt fall kan vi risikere at de alternative mediene flytter grensene for hva som blir en del av den offentlige debatten om barn i barnevernet.
Som historien om Shada viser, valgte til slutt to redaktørstyrte medier å publisere en stor mengde sensitiv informasjon om et identifisert barn – fordi historien spant av gårde og levde sitt eget liv med enda mer inngående eksponering i de alternative mediene.
Mediehusene redegjør grundig for sine etiske vurderinger i denne konkrete saken, og har oppnådd debatt og oppmerksomhet helt opp til de ansvarlige statsrådene.
Samtidig er metajournalistikk om alternative mediers utilbørlige eksponering utfordrende for presseetikken.
Det kan være vanskelig å skrive om slike saker uten selv å bidra til eksponeringen, både gjennom opplysningene man selv deler, og gjennom den trafikken som genereres til de alternative mediene.
Et eksempel kan illustrere dette: I 2022 publiserte VG en omfattende artikkelserie om barnevernsaktivisten Rune Fardal og hans «Familiekanal».
Foto: PrivatDatatilsynet tok etter hvert tak i saken, og i 2024 – to år etter at VG publiserte sin sak – fattet tilsynet vedtak om pålegg av skjerming av barn og etablering av retningslinjer.
Det tar altså tid fra myndighetene tipses til informasjonen som anses ulovlig forsvinner.
I mellomtiden kan informasjonen nå en stor mengde mennesker.
Hverken privatpersoner, alternative eller tradisjonelle medier bør slutte å skrive om og debattere barnevernet og dets utfordringer.
De ulike delene av det systemet som utgjør barnevernet skal til sammen ivareta noen av samfunnets aller mest sårbare, samtidig som det kan gjennomføre noen av de mest alvorlige inngrepene overfor enkeltpersoner.
Det må være god rom i offentligheten for at historiene om barn i barnevernet fortelles – også med bidrag fra de som har opplevd møtet med systemet selv.
Men slike historier kan og må fortelles uten at barns personvern settes til side.
English (US)