Barnepsykiater: – Vi diagnostiserer barn som ikke er syke

2 hours ago 1

Kortversjonen

Barnepsykiater Henriette Kirkaune Sandven (48) mener mange barn aldri skulle hatt ADHD-diagnosen.
Hun peker på et samfunn i endring, høyere krav og teknologibruk som årsaker.
Bruken av ADHD-medisiner har økt med 60 prosent de siste fem årene.
Sandven vil redusere diagnosesetting og medisiner, men ikke hjelpen til barna.

Henriette Kirkaune Sandven (48) har jobbet i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i over 15 år. Da hun startet der var hverdagen veldig annerledes enn nå, ifølge henne. Mer tid, mindre byråkrati og de ansatte brukte ikke tid på utredning av barn dersom de vurderte det til å ikke være nødvendig.

Nå består hverdagene mer og mer av utredning for ADHD.

Siden pandemien har det vært en dobling i henvisninger av barn som trenger hjelp i BUP. Grunnen er som oftest et ønske om å utrede for ADHD, og stadig flere får diagnosen. Bruken av ADHD-medisiner har økt med 60 prosent de siste fem årene, ifølge Sandven.

– Hva er det som skjer?

– Det er nok flere ting som har skjedd samtidig. Et samfunn i endring med høyere krav til prestasjon og perfeksjon, og en teknologibruk som påvirker oppmerksomhetsfunksjonen vår blant annet. Søvnen rammes. I tillegg er skolestarten ett år tidligere enn før. Slik har vi endt opp med å diagnostisere og medisinere barn som ikke er syke, sier Henriette Kirkaune Sandven.

– Jeg mener bestemt at ADHD overdiagnostiseres, sier hun.

Barnepsykiateren har skrevet boken «Diagnosefellen» som handler om det hun mener er en sykeliggjøring av norske barn.

Hun er klar over at mange er uenig i at barn overdiagnostiseres med ADHD, men som praktiserende barnepsykiater kunne hun ikke sitte stille lenger.

– Jeg jobber selv i dette systemet, men for min egen samvittighets skyld må jeg i hvert fall si fra om det jeg synes er galt.

I korttekst er det følgende:

Ved å diagnostisere plasseres problemet i barnet. Det fritar samfunnet for ansvaret det har for å sørge for en god oppvekst.
Å stille diagnoser på et barn som er i utvikling, kan slå uheldig ut idet de skal utvikle sin identitet og personlighet. Det er også et veldig usikkert prosjekt. Vi vet jo at barnet vil endre seg uansett.
ADHD er aldri blitt bekreftet som en fysisk tilstand. Når det kommer til stykket er det en gruppering av atferdsbeskrivelser (hyperaktivitet, impulsivitet og uoppmerksomhet), beskrivelser som veldig ofte er knyttet til umodenhet.
ADHD-medisiner er ikke fluortabletter. Det er sterke medisiner som har mange bivirkninger.
«Behandlingen» av ADHD, som medisiner og tilrettelegging i skolen, er noe ALLE barn vil ha nytte av. Men det kan jo ikke bety at alle skal ha diagnosen?

Overdiagnosen

– Jeg står oppe i et yrkesetisk dilemma. På én side ser jeg at det er helt tydelige tendenser i samfunnet som gjør at flere barn sliter, og de kommer til meg fordi de ønsker og trenger hjelp. Slik samfunnet er ordnet i dag, kan en diagnose være nøkkelen til hjelp, som stønader og medisiner. Men ved å stille en diagnose på et barn, er jeg med på å individualisere det som egentlig er et samfunnsproblem. Det er Catch 22, sier Sandven.

– Mange er fornøyd med å få diagnosen og føler seg bedre. Bør vi ikke ta hensyn til det?

– Jeg skulle uansett ønske at vi kunne være ekstra varsomme i utredningen av ADHD, og at vi kunne avventet å diagnostisere barn i gråsonesaker. Det gjelder spesielt barn som har relativt god funksjon, og der risikoen for skjevutvikling er lav.

– Som for eksempel?

– For eksempel et veldig umodent barn. Ta Per som ble født for tidlig og har bursdag sent på året. Når han begynner på skolen er han urolig, bråker og sliter med å sitte stille. Det ødelegger for klassen, og han sendes på utredning. Med ADHD-medisiner sitter han stille. Det avhjelper «maur i rumpa» og klassen fungerer bedre. Men jeg fortviler. Han burde ha fått en helt annen hjelp. Kanskje burde han begynt et år senere på skolen. Jeg spør meg selv: Hva gjør det med Per at vi har gitt han en «sykerolle»?

Hennes anslag er at to tredjedeler av barna som kommer for å få en diagnose, først og fremst er umodne.

– Hvordan burde det vært?

– I BUP har vi ingen plikt til å vurdere andre årsaker til barns oppmerksomhetsvansker før vi setter en ADHD-diagnose. Det er et paradoks, og jeg tror det ville vært en fordel for alle hvis vi endret på det. En måte å gjøre det på er å kreve at barn og foreldre jobber med å bedre søvnrutiner og kontrollere skjermbruken i en periode, før vi eventuelt vurderer å utrede for ADHD.

Medisinene

– ADHD-medisiner er prestasjonsfremmende midler som står på Wadas dopingliste, de virker på de fleste av oss og selges også på det illegale markedet, fyrer Sandven av.

Hun påpeker at det er en myte at medisinene kun virker om du har ADHD. Medisinene virker på de fleste av oss, ifølge Sandven. Men det å tilføre en kjemisk påvirkning på en barnehjerne i utvikling, er et eksperiment hun svært gjerne vil være foruten.

– Medisinene vi bruker i psykiatrien endrer hjernens normale tilstand, de korrigerer den ikke, understreker hun.

– Hva med alle som sier de er fornøyd med medisinene?

– Å være fornøyd med noe, trenger ikke bety at det er bra for oss. La oss ta en parallell. Alkohol kan ha en positiv effekt på mennesker med sosial angst, men det er ingen som anbefaler mennesker med sosial angst å behandle det ved å drikke alkohol hver dag.

Sandven forteller at ADHD-medisinene ble brukt som slankemedisin på 70-tallet.

– Du mister rett og slett matlysten av ADHD-medisinen. Dette er problematisk for barn i vekst, særlig for de urolige gutta som fyker rundt. De trenger mat, sier Sandven.

Hun påpeker også at puls og blodtrykk kan øke, noen blir triste, får søvnvansker og hodepine, andre får tics.

Tall fra Legemiddelregisteret viser en nesten firedobling i bruken av psykiatriske legemidler for barn og unge fra 2004 til 2023.

– Hvem tjener på at barn går på ADHD-medisiner? spør Sandven retorisk og svarer på det selv.

– Det øker profitten til legemiddelindustrien, skaper mer ro i klasserommet og krever mindre innsats fra oss i psykiatrien. Men det er ikke nødvendigvis det beste for barnet.

Barne-diagnose

Sandven ønsker at ADHD-diagnosen ikke anses som en livsvarig tilstand. Argumentet hennes er at atferdsbeskrivelsene, som er knyttet til å få diagnosen, bunner i umodenhet.

– Vi vet at over halvparten som får diagnosen i barnealder, ikke lenger tilfredsstiller kriteriene ved 25 år. Dersom vi skal fortsette å diagnostisere barn med ADHD, bør vi kalle diagnosen for «barne-ADHD», og den bør revurderes ved voksen alder.

Hjelp til barn som trenger det

Barnepsykiateren er ikke i tvil om at barna som kommer til henne trenger hjelp. Det er diagnoser og medisiner hun vil redusere.

På systemnivå mener hun det er kommunene som bør få tilført flere ressurser, ikke spesialisthelsetjenesten som BUP er en del av.

– Hvis for eksempel skolen hadde fått flere ressurser, tror jeg vi ville hatt færre barn som hadde trengt å komme til BUP.

Her er en liste med tiltak Sandven mener kan hjelpe

Hjelp rundt omsorg og tilknytning.
Fokus på mindre skjermbruk -også hos foreldrene.
Styrking av fellesskapsopplevelser.
Tilrettelegging på skolen.
Mye lek, gjerne ispedd litt risiko -det gir barnet opplæring i følelsesregulering.
Hjelp med å håndtere motgang på egen hånd.
Hjelp til foreldrene.
Vente og se. Jobbe med miljøet før en diagnose settes.

Ikke enkle løsninger

Jan Haavik er overlege i psykiatri og professor ved Institutt for biomedisin ved Universitetet i Bergen. Han understreker at han ikke har lest Sandvens bok, men sier på generelt grunnlag at det er mange årsaker til at flere blir diagnostisert med ADHD i dag.

Økt utbygging av helsetilbudene, et større medisinske fagmiljø, mer kunnskap om ADHD og konsekvenser av tilstnden.
Økt internasjonalt og nasjonalt fokus, mer forskning, flere både medikamenter og ikke-medikamentelle behandlingsmetoder.
En farmasøytisk industri som markedsfører produktene sine.

Haavik påpeker at medisiner mot ADHD har vært brukt i 60 år, og at det er et prioritert forskningsfelt der det skjer mye. På spørsmål om medisinering av barn sier han at han har tro på at fagfolk som utreder for ADHD følger diagnosekriteriene.

– Hva tenker du om ny vurdering av diagnosen når pasienten blir 25 år?

– ADHD- diagnosen og behovet for medisiner skal jevlig vurderes, gjerne med behandlingspauser 1–2 ganger i året. Dette framgår av de faglige retningslinjene for tilstanden. De fleste slutter med medisiner i løpet av det første året. For dem som bruker dem i flere år, og har nytte av dem, er det ikke behov for ytterligere revurdering på et spesielt tidspunkt.

Read Entire Article