Autisme øker kraftig. Kan ikke bare forklares med at flere oppdages, ifølge forskere

9 hours ago 3

Folkehelseinstituttet har nylig kommet med oppsiktsvekkende tall på økningen i autismediagnoser fra 2010 til 2022.

En firedobling av diagnoser blant gutter mellom to og fem år.

En femdobling av diagnoser blant jenter mellom to og fem år.

Samtidig får flere jenter diagnosen som ungdommer og unge voksne.

En helt reell økning

– Det har blitt økt bevissthet om autisme i samfunnet. Det har nok bidratt til at flere eldre barn og voksne får diagnosen, sier Einar Aasen Tryti.

Han er nevropsykolog og PhD-stipendiat ved Akershus universitetssykehus (Ahus) og Universitetet i Oslo (UiO).

– Den største økningen ser vi derimot blant førskolebarna, og det kan ikke forklares bare av økt bevissthet.

Han tror at det – i hvert fall blant de yngste barna – kan dreie seg om en helt reell økning i autisme.

Hva er i så fall årsaken?

Andre diagnosekriterier?

Tryti har jobbet med å utrede og behandle barn og unge med nevrologiske funksjons- og utviklingsforstyrrelser. Nå er han forsker i et prosjekt om økningen i autismeforekomst.

Han forteller at diagnosekriteriene for autisme ikke har endret seg siden slutten av 1990-tallet.

– Disse kriteriene er de samme, og de er veldig strenge.

Barn som tilfredsstiller disse diagnosekriteriene, har ofte veldig redusert blikkontakt, de utvikler språk svært sent og strever med å bruke språket sosialt, forteller han.

Dette kan være fortvilende og utmattende for familiene.

– Det er vanskelig å se for seg at disse barna ikke skulle blitt oppdaget tidligere, og derfor er det grunn til å anta at det dreier seg om en reell økning, sier stipendiaten ved Ahus.

Tredobling ved Oslo universitetssykehus

Petra Aden er overlege ved Oslo universitetssykehus. Der leder hun nevrohabiliteringsavdelingen. Under et arrangement på Arendalsuka i 2025 sa hun seg enig i dette.

– For 15 år siden ville vi ha diagnostisert denne typen autisme på samme måte som vi gjør nå, sa hun.

– Men når det gjelder de eldre barna, og særlig jentene, er det kanskje noen brutte tabuer som har ført til flere diagnoser, foreslo hun.

Aden fortalte at avdelingen hennes ved Oslo universitetssykehus har opplevd en tredobling av henviste barn siden 2012. Altså en formidabel økning.

– Dette preger oss veldig. Vi mangler ressurser overalt, både i helsetjenesten og kommunalt.

Aden varsler at det kommer til å bli et utrolig stort behov for fagfolk og andre ressurser på dette området fremover.

Størst økning hos barn av innvandrere

Mange som jobber i habiliteringsfeltet, har det siste tiåret merket seg at økningen i autisme først og fremst ser ut til å skje blant barn av foreldre fra lavinntektsland.

Dette har vært vist av forskere ved St. Olavs hospital og er bekreftet av Folkehelseinstituttet (FHI) i år, forteller Tryti.

– Dette utfordrer mye ved det vi tenker at autisme er, mener han.

– De fleste forskningsartikler om autisme innleder med å understreke at autisme er en nevroutviklingsforstyrrelse med høy arvelighet. Selv om høy arvelighet ikke utelukker at miljøet kan spille en rolle, så er man vant til å tenke at autisme er noe som ikke «utløses» av miljøet.

Arvelighet kan ikke forklare alt

– Høy arvelighet betyr at det ikke er helt tilfeldig hvilke barn som får diagnosen. De må ha med seg noe inn i livet som øker sannsynligheten for å møte diagnosekriteriene.

Samtidig kan ikke høy arvelighet alene forklare økningen de siste årene, mener han.

– Forekomsten av tilstander som er arvelig bestemt, bør være ganske konstant og ikke variere mye over tid eller mellom demografiske grupper.

Når det skjer en så plutselig forandring i noe mange mener er medfødt, må vi ta noen skritt tilbake og forsøke å forstå hva vi egentlig står overfor, sier Tryti.

Kartlegger pasientene

Da Ahus så nærmere på utviklingen i denne diagnosen for personer under 18 år, fant de en kraftig økning siden begynnelsen av 1990-tallet. Det samsvarer med tallene FHI har publisert.

– Utfordringen i dag er at langt flere barn får diagnosen enn for 15 år siden og at vi vet altfor lite om hva som kjennetegner disse «nye» barna. Derfor trenger vi ny, oppdatert kunnskap om barna det gjelder, slik at de og deres familier kan få den hjelpen de trenger og har krav på, sier Tryti.

Forskerne vet ikke hva som er årsaken, men ser at to faktorer har sterk sammenheng med økningen:

Det ene er innvandrerbakgrunn.

Den andre er sosioøkonomisk status.

I rapporten fra FHI som kom på forsommeren, skriver de at autismediagnoser øker blant førskolebarn av foreldre med innvandrerbakgrunn, særlig fra Asia og Afrika.

Sammenligner man barn av foreldre med lavest og høyest inntekt, så er økningen nesten dobbelt så stor blant barn av foreldre med lav inntekt.

Men dette er ikke spesielt for Norge, forteller Tryti.

– Det er gjennomgående i alle vestlige land at autisme hos førskolebarn er langt mer utbredt hos barna til dem som har innvandret til landet.

Diabetes og overvekt

Petra Aden peker på forskningen som viser at det som skjer i svangerskapet, kan øke risikoen for å få et barn med autisme.

– Vi vet at blant annet diabetes og overvekt kan øke risikoen for at man får et barn med autisme.

Andre forskere har vært opptatt av en mulig sammenheng mellom autisme og bruk av skjerm blant førskolebarn.

Einar Aasen Tryti tror ikke at forklaringen på økningen ligger bare ett eller to steder.

– For eksempel, hvis autisme henger sammen med overvekt, burde antakelig økningen løpt mer parallelt med økningen i overvekt som begynte tidlig på 1980-tallet.

– Og de aller fleste barn ser mye mer på skjerm enn helsemyndighetene anbefaler, men de aller fleste barn får ikke en autismediagnose, påpeker han.

Komplisert samspill

Risikofaktorer opptrer i et svært komplisert samspill med genetiske faktorer. Derfor er det utrolig utfordrende å skille årsak og virkning fra hverandre, mener forskeren.

– Per i dag er det ikke nok informasjon til å konkludere med verken det ene eller det andre.

Tryti mener at vi må se bredt på de store forandringene i samfunnet de siste tiårene.

– Det er veldig viktig å ikke legge skylden på foreldrene eller enkeltfamilier. Når dette forekommer ulikt på tvers av store samfunnsgrupper, så er det åpenbart at det er samfunnet som må granskes og at vi som samfunn bærer et tungt ansvar for å forstå utviklingen.

Økt oppmerksomhet om autisme

Alexandra Havdahl er leder for Autismestudien ved FHI og en av forfatterne bak den nye temarapporten som viser økningen i Norge.

Hun er enig i at det ikke er én enkelt faktor som forklarer endringene.

Likevel påpeker hun at mye skyldes økt oppmerksomhet om autisme og at diagnosekriteriene og henvisningspraksisen har endret seg.

– Dette viser internasjonal forskning, ifølge Havdahl.

Alexandra Havdahl er forsker og leder Autismestudien ved FHI.

Bekymret for spekulasjoner

Samtidig viser FHI-rapporten det samme som Einar Trytis kartlegging, at autisme har økt blant barn med innvandringsbakgrunn og i familier med lavere sosioøkonomiske ressurser.

– Hva dette betyr, og hvorfor det er slik, er det fortsatt ingen som vet, påpeker Havdahl.

Dette er grupper som tidligere har vært underrepresentert i forskning og tall på autismediagnoser.

Havdahl er bekymret for at spekulasjoner fra fagpersoner i media om hva de tror er årsaken, kan virke avledende. Fokuset bør være på hvordan vi kan hjelpe barna og deres familier, skriver hun i en epost til forskning.no.

Store behov og få ressurser

Gapet er nemlig stort mellom behovet for autismeoppfølging og kapasiteten.

Havdahl mener spekulasjoner også kan føre til stigmatisering og unødvendig belastning for foreldre til barn med autisme.

– Per i dag er det for lite forskning til å gi klare svar på hva økningen skyldes, og vi må forvente at forklaringene er sammensatte, ifølge Havdahl.

Lange ventetider

Mens vi venter mer forskning, er det likevel en del som haster, mener Havdahl.

Ventetiden på å bli utredet for autisme er ofte over ett år. Dette er bekymringsfullt fordi tidlig tilrettelegging og støtte er svært viktig for barna, skriver hun.

Det påvirker hvordan de utvikler seg, hvordan de fungerer og om de trives, påpeker Havdahl.

– Det er viktig å anerkjenne det store mangfoldet av utfordringer, ressurser og behov. Vi behøver mer forskning som kan bidra til bedre og mer persontilpasset oppfølging.