Aschehoug-direktør ut mot Gyldendal-bok: – Stor og gjennomgående likhet

1 month ago 16

Forlaget sendte først en e-post til Gyldendal der de opplyste om forholdet, og onsdag i forrige uke sendte de over en ny e-post med flere eksempler på det de mener er likheter.

Allerede for halvannen uke siden skrev DN om eksempler i Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrants mye omdiskuterte bok «Partiet» – som forfatter Hege Ulstein og Aschehoug forlag mener har påfallende likheter med boken «Tillitsmannen Martin Kolberg».

Nå mener både forfatter og forlag at det er mer omfattende:

– Dette er ikke bare noen få eksempler. Det viser seg at det er omfattende bruk av sitater og andre tekstpassasjer.

– Vi mener det er veldig stor grad av tekstlikhet, og at eksemplene er mange, sier direktør for litteratur i Aschehoug, Åse Ryvarden, til VG.

«Partiet»-forfatterne Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne er dypt uenige i Aschehougs påstander om likhet:

− Vi kan ikke kommentere hvilke kilder vi har snakket med i arbeidet med «Partiet», som har et unikt, bredt og eget kildegrunnlag, skriver Gilbrant i en SMS til VG.

Han fortsetter:

– Vi er sikre på at vi har vårt på det tørre.

– Fremstillingen i boken er vår egen, basert på egne kilder. Men generelt er det ikke unaturlig hvis samme kilde beskriver samme hendelse på en måte som ligner. I arbeidet med andreopplaget tar vi en gjennomgang der vi ser etter passasjer der vi kan være enda rausere med kreditering.

Også Kagge forlag har bedt om svar fra Gyldendal på det de mener er likheter i samme bok med deres «Alle skal ned», meldte Aftenposten tidlig i forrige uke. Avisen skriver også at forfatterne av den uautoriserte biografien «Jonas» – som er utgitt av Gyldendal selv – krever en gjennomgang.

VG har brukt verktøyet Copyleaks til å sammenligne «Tillitsmannen» og «Partiet», og det ble ikke funnet noen treff på kopiering. I flere av de til sammen 12 eksemplene Aschehoug har sendt over til Gyldendal, er det heller ikke lett å se noen umiddelbar tekstlikhet.

Dette svarer Aschehoug-direktør Ryvarden slik på:

– Det er ingen som har sagt at dette er ren kopi eller plagiat, men vi mener likevel at helhetsinntrykket er en stor og gjennomgående likhet. Det går ikke bare på det innholdsmessige, men også dramaturgien og selve fremstillingen i disse eksemplene.

Ryvarden reagerer først og fremst på at det ikke er kildehenvisninger til «Tillitsmannen» i «Partiet»:

– Jeg synes det er veldig merkelig at forfatterne flere steder peker direkte på boken uten å oppgi kilden, sier hun og forklarer:

– Det ser ut som om de har plukket litt herfra og derfra, og gjort om litt på ordlyden eller sammenfattet passasjer fra «Tillitsmannen».

Her er noen av teksteksemplene Aschehoug mener har likheter:

«Partiet» vs. «Tillitsmannen»

Her er noen av tekstpassasjene Aschehoug har sendt over til Gyldendal. VG har markert tekst med gult for å hjelpe leseren å sammenligne, det betyr ikke at dette er ensbetydende med likhet.

Eksempel 1.

Fra «Tillitsmannen»:

«Trond, hvor er du?» sa Kolberg fra talerstolen.

Så oppdaget han at Giske hadde reist seg fra plassen sin og satt seg på en annen plass.

«Å, der er du», sa Kolberg. «Hør her. Du var ansvarlig for valgkampen.

Du var hard på den linja vi kjørte. Så kommer resultatet, og du sier det var feil med den strategien vi hadde – og at du ikke hadde ansvaret. Det finnes bare ett ord for det. Og det ordet er ansvarsfraskrivelse.»

Fra «Partiet»:

«Trond! Hvor er du?»

Nå var det Martin Kolbergs tur på talerstolen, og han hadde ingen trosbekjennelse å komme med. Trond Giske skulle få høre det foran et fullt landsstyremøte.

«Hør her. Du var ansvarlig for valgkampen. Du var hard på linjen vi kjørte. Så kommer resultatet, og du sier det var feil med den strategien vi hadde – og at du ikke hadde ansvaret! Det finnes bare ett ord for det. Og det ordet er ansvarsfraskrivelse!»

Eksempel 2:

Fra «Tillitsmannen»:

Trond Giskes støttespillere mobiliserte straks det ble kjent at to av tre topposisjoner i Aps ledelse var åpne. I første omgang ble Giske forsøkt lansert som ny partisekretær. Det ville ikke være mulig å ha en mannlig nestleder når partilederen også var mann. Men Kolberg oppfattet forslaget som helt perifert, og han tok det aldri på alvor. Giske satt på Stortinget, og det var vanskelig, for ikke å si utenkelig, å kombinere vervene som folkevalgt og partisekretær. Det var en sterk tradisjon at partisekretæren skulle representere organisasjonen. Det var en heltidsjobb – og vel så det.

Fra «Partiet»:

Giskes problem var at han hadde vedtektene mot seg. Arbeiderpartiet krever at alle organer skal ha en kjønnsfordeling på 50–50. I en ledelse med en leder, en nestleder og en partisekretær er det naturligvis ikke mulig, men både leder og nestleder – de to mest framskutte posisjonene – kunne ikke begge være menn.

Det første Giske-leiren forsøkte var helt i det stille å lansere trøn- deren som ny partisekretær. Dette ble aldri tatt på alvor av valgkomiteen, som igjen ble ledet av Martin Kolberg. Det var uansett praktisk umulig med Giske som stortingsrepresentant. Partisekretærjobben er en fulltidsjobb.

Eksempel 3:

Fra «Tillitsmannen»:

De som jobbet for å få Giske inn i ledelsen, justerte raskt strategien. Et forslag om å endre vedtektene, slik at Ap igjen skulle ha to nestledere, ble lansert. Med en kvinnelig partisekretær og en kvinnelig nestleder ville veien for Giske da være vidåpen.

Kolberg leste situasjonen og forsto at forslaget om to nestledere i realiteten var et forslag om å få Giske inn i ledelsen. Den eneste måten han kunne
stoppe Giske på, var å beholde ordningen med bare én nestleder. Den muren klarte han ikke å holde alene. Han trengte offentlig og tydelig uttalt støtte fra Jonas Gahr Støre.

Kolberg tok flere ganger kontakt med partilederen og ba om ryggdekning. De hadde mange samtaler der Kolberg holdt lange og tunge foredrag for Støre om hva det ville komme til å bety hvis han aksepterte Giske som nestleder. Etter Kolbergs oppfatning hadde ikke Giske tilstrekkelig respekt for Støre. Tidligere erfaring tilsa at han kunne ha store problemer med å akseptere å være nummer to.

Fra «Partiet»:

Giske-leirens neste trekk for å sikre trønderen plass i ledelsen var å gå inn for å endre vedtektene slik at det nå skulle være to nestledere i Arbeiderpartiet. Da ble det plass til en mannlig nestleder ved siden av en mannlig partileder, såfremt både den andre nestlederen og partisekretæren var kvinner.

Martin Kolberg sto nærmest alene i kampen mot å få Giske inn i partiledelsen. Han forteller i sin egen biografi om hvordan han kjempet innbitt for å beholde ordningen med én nestleder og dermed holde Giske ute. Det var i realiteten bare én mulighet, det var hvis Støre gikk inn med sin tyngde som partileder og motsatte seg at det skulle være to nestledere. Kolberg tok gjentatte ganger kontakt med Støre og advarte mot Giske og om at det ville være skadelig for partiet å ta ham inn i ledelsen. Han håpet å overtale Støre til å bruke makt og vende Giske- fløyen en kald skulder. Giske ville aldri akseptere å være nummer to og ville dermed utgjøre en konstant trussel mot Støres lederskap, var Kolbergs advarsel til partilederen.

Eksempel 4:

Fra «Tillitsmannen»:

Kolberg ba deretter Giske, som nestlederkandidat, om å komme på hans kontor. Det ble en helt grei samtale. Men Kolberg hadde også noe han ville spørre om. For han hadde også hørt ryktene opp gjennom årene. Om upassende oppførsel overfor damer. Han hadde ikke inntrykk av at det var dypt alvorlig, og hadde ikke hørt noen konkrete historier, men praten gikk om en politiker som var altfor pågående på fest. «Disse ryktene om deg, Trond. Måten du er mot damer. Hva er dette?» spurte Kolberg. Giske avviste det blankt. Han forsikret Kolberg om at det bare dreide seg om ondsinnede rykter som ikke hadde noe som helst hold i virkeligheten. Kolberg hadde ikke noe konkret å konfrontere ham med. Det ble ikke noe mer snakk om det følsomme temaet – i denne omgang. Men samtalen skulle dukke opp igjen og igjen i Kolbergs hode i årene som fulgte. Hadde han gitt seg for lett?

Fra Partiet:

Da Giske ble intervjuet av valgkomiteen, konfronterte Martin Kolberg trønderen med spørsmål om damehistorier.

Giske svarte at dette var ondsinnede rykter for å skade ham, noe valgkomiteen også la til grunn uten større oppfølging.

Gyldendal: Tas hensyn til i neste opplag

Gyldendals redaksjonssjef for sakprosa, Reidar Mide Solberg, bekrefter overfor VG at de har mottatt e-postene fra Aschehoug – og opplyser at forlaget og forfatterne går gjennom påstander om mulige tekstlikheter og manglende kildehenvisninger.

– Gjennomgangen så langt viser at disse omtalte passasjene i «Partiet» hovedsakelig gjelder kjente og etablerte hendelser, som forfatterne har fått gjengitt av sine egne kilder.

– Mange av hendelsene har også vært dekket i media og omtalt tidligere. «Partiet» er dessuten skrevet i en egen språkdrakt, skriver Mide Solberg til VG i en SMS.

Forlaget medgir at det burde vært en henvisning til «Tillitsmannen» – men kun i ett av eksemplene Aschehoug har sendt over.

– Vi er enig med Aschehoug og Hege Ulstein om at det burde vært en henvisning til boken i passasjen som omtaler Martin Kolbergs tale til landsstyremøtet etter valgnederlaget i 2017. Dette vil tas hensyn til i neste opplag, sier Mide Solberg.

Forfatter Jørgen Gilbrant legger til at de selv har flere førstehåndskilder på Martin Kolbergs utbrudd mot Trond Giske på landsstyremøtet i 2017.

– Her skulle vi likevel vært rausere og kreditert Hege Ulsteins biografi «Tillitsmannen». Denne endringen er allerede gjort i manus til andreopplaget, noe vi kommuniserte i media forrige onsdag, sier Gilbrant.

Nå avventer Aschehoug svar fra Gyldendal.

Hege Ulstein, forfatteren bak «Tillitsmannen», synes det er fint at Gyldendal vil kildehenvise i et av eksemplene de har påpekt.

– Alle kan gjøre feil, og nå blir det viktig å rette opp. Men jeg er forundret over at de fortsatt ikke ser likhetene i flere av eksemplene.

Hun er først og fremst skuffet.

– Jeg jobbet med boken i to år. Det var et stort arbeid; med gjennomgang av dokumenter, artikler, bøker – og intervjuer med mange titalls kilder. Alle kildene er oppført i et register i boken.

– Jeg blir skuffet når andre bruker det arbeidet som sitt eget – og gir det ut under sitt eget navn – uten å opplyse om at det er hentet fra en annen bok, sier forfatter Hege Ulstein til VG.

Hun legger til:

– En god del av dette kunne ha vært veldig greit hvis de hadde oppgitt kilden. Nå føles det nesten ut som om «Tillitsmannen» en av de 70 anonyme kildene forfatterne av «Partiet» sier de har.

– Men er det ikke også slik at når kildegrunnlaget mest sannsynlig er det samme, så kan resultatet bli ganske likt?

– Jeg er klar over det, men jeg synes likevel det er veldig mye som jeg ikke kan forstå kan komme fra noe annet sted enn fra «Tillitsmannen». Noen av eksemplene er tett opp til avskrift.

Selv brukte hun kun åpne kilder i arbeidet med sin bok.

– Jeg er ikke enig i at man må ha anonyme kilder for å få ut kontroversielle nyheter om Arbeiderpartiet – og jeg mener «Tillitsmannen» er et eksempel på det. Jeg er så klart ikke motstander av anonyme kilder. For å få en solid fortelling, må du sørge for å gjøre et ordentlig og redelig kildearbeid, uavhengig om kildene er åpne eller anonyme.

Ulstein har registrert at også forfatterne av to andre bøker har bedt om svar fra Gyldendal.

– Jeg håper Gyldendal kommer på banen, for her snakker vi nå om noen forfattere som har forsynt seg av opplysninger og tekstutdrag fra andre bøker – og tatt det inn i sin egen bok uten kilder og referanser.

Read Entire Article