Anmeldelse «Warfare»: Krigs-kammerspill

STØVLER PÅ BAKKEN: Scene fra «Warfare». Foto: Nordisk Film

Det advares mot sterke bilder i denne intense, ganske unike krigsfilmen.

• Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Fredag 2. mai kl. 08:00

«Warfare»

Med: Will Poulter, Cosmo Jarvis, Joseph Quinn, Aaron Mackenzie, Michael Gandolfini, Kit Connor

Regi: Ray Mendoza og Alex Garland

Krigsfilm / drama. USA. 15 år. En time og 35 minutter.

Noe nytt å hente i krigsfilmen? Er jo blitt laget en del av dem, for å si det mildt, og mange vil fremdeles hevde at de første 25 minuttene av Steven Spielbergs «Redd mening Ryan» (1998) satte en standard for grim realisme det vil være vanskelig å overgå.

Men ja. Klart det er. Krig er som kjærlighet: En uutgrunnelig kilde til menneskelig drama.

TING GÅR GALT: Will Poulter i «Warfare». Foto: Nordisk Film

Britiske Alex Garland, sist aktuell med «Civil War» (2024), om en amerikansk borgerkrig i nær fremtid, er riktig mann for oppgaven. Garlands filmer er ofte idébaserte mer enn de er klassiske «fortellinger». Her er ideen denne:

Å rekonstruere en situasjon under Irak-krigen (dato: 19. november 2006) i sanntid, tettest mulig opp mot hvordan den utspilte seg i virkeligheten – i henhold til erindringene til de amerikanske Navy SEAL-soldatene som bokstavelig talt befant seg midt i den. Innspilt i Irak, med en av de overlevende, Ray Mendoza, på plass i regi-stolen ved siden av briten.

Resultatet er et krigs-kammerspill som hovedsakelig utspiller seg i et par rom og i kvartalene utenfor. Litt for spesielt interesserte, kan man nok si. Og for de som orker, må jeg nesten tillegge.

VENTE. VENTE: Kit Connor i «Warfare». Foto: Nordisk Film

Troppen har inntatt en leilighet i det som ser ut som et ganske normalt boligstrøk i byen Ramadi. Det bor vanlige familier vegg i vegg. Et hull i fasaden fungerer som en skarpskytter-post, og det tar ikke lang tid før skytteren, Elliott (Cosmo Jarvis), svett i pannen over kikkertsiktet, oppdager at fienden har registrert amerikanernes inntog i nabolaget.

Planlegger irakerne et mer eller mindre koordinert bakholdsangrep på stillingen? Eller som Elliott sier: Har de planer om å «get their jihad on?».

FØR HELVETE BRØT LØS: Scene fra «Warfare». Foto: Nordisk Film

Grunn til å frykte det. Da det smeller, og flere av amerikanerne blir alvorlig skadet, begynner det virkelige dramaet. Hvordan få de sårede ut når man er omringet, og selv amerikanernes overlegne krigsmaskin ikke er i stand til å nå inn til begivenhetenes sentrum?

«Warfare» har ingen mening om krigens legitimitet – eller mangel på sådan. Den er her for å beskrive – fra ett synspunkt. Ikke ta stilling. Det den beskriver er sannelig tilstrekkelig i seg selv: Krigen som en desorienterende kakofoni av forvirring og grusomme lyder, frykt og ekstreme smerter.

Det er som å stige ned i Picassos maleri «Guernica» (1937), subsidiært et lerret av Hieronymus Bosch. Nåtidens kriger ser annerledes ut enn fortidens. Men kjernen er den samme: Voldsomme mengder menneskelig lidelse.

REDNING I SIKTE?: Aaron Mackenzie, Finn Bennett, Laurie Duncan, Charles Melton og Alex Brockdorff i «Warfare». Foto: Nordisk Film / Nordisk Film

Vi får vite svært lite om brikkene i «spillet». Menneskene i uniformene. Rollene i «Warfare» er besatt av skuespiller-ansikter vi i noen tilfeller har sett før, men ikke har noe sterkt forhold til. Grepet er sikkert bevisst, slik grepet om å knapt benytte seg av filmmusikk (men desto mer lyddesign) er det:

«Warfare» er ikke drama i vanlig forstand. Det er en film om metodene som benyttes i moderne krigføring, og en henstilling om å ta PTSD-ettervirkningene på det største alvor.

Filmen vil være en stri tørn å komme seg gjennom for mange. Men et meningsfullt og vellykket eksperiment er det, stint av øyeblikk du sent vil glemme.

Størst inntrykk på meg gjorde mannen som desperat skriker «Hvem er de alvorlig skadede?!» – i øyeblikket før han innser at han selv er en av de alvorlig skadede.