Anmeldelse «Sinners»: Vampyrer i bluesens vugge

4 days ago 7

«Sinners»

Med: Michael B. Jordan, Hailee Steinfeld, Miles Caton, Wunmi Mosaku, Delroy Lindo, Omar Benson Miller

Regi: Ryan Coogler

Premiere på kino onsdag 16. april

Horror / drama. USA. 15 år. 2 timer og 17 minutter

Noen har garantert allerede skrevet noe smart om hvorfor så mange av vår tids mest toneangivende svarte amerikanske filmregissører, har en så påfallende forkjærlighet for den ofte uglesette sjangeren horror.

Man trenger kanskje ikke være psykolog for å resonnere seg frem til hvordan det å leve sitt liv i et samfunn som ikke ønsker deg velkommen, kringsatt av folk som ikke vil deg vel, kan gjøre noen hver paranoid?

Filmene (og seriene) fortsetter under alle omstendigheter å komme. Med «Sinners» har Ryan Coogler – mannen bak «Black Panther» og «Creed»-serien – begått det som må være den beste i sitt slag siden Jordan Peeles genuint epokegjørende «Get Out» (2017).

Bare for å ha sagt det med én gang: «Sinners» er mye mer enn «bare» en skrekkfilm – med vampyrer. Den er en allegori, en stor, fet metafor og en film om musikk, spesifikt the blues, som pakker en hel Black History Month inn i en to timer og 17 minutter lang, eminent publikumsvennlig blockbuster.

Slikt kan saktens komme godt med nå som den sittende amerikanske administrasjonen jobber overtid for å slette flest mulig spor av afroamerikansk innflytelse og liv fra historiebøkene og læresetene over there.

Året er 1932, og de eneggede tvillingbrødrene som kaller seg Smoke og Stack, begge spilt av Michael B. Jordan, er tilbake i Clarksdale, Mississippi etter noen år i det industrialiserte nord.

Hva de har gjort der oppe i Chicago, går det allerede diverse gjetord om. Ranet de banker? Var Stack en hallik? Jobbet de for Al Capone?

Samme det. De har penger i lommene, og nå er de tilbake i deltabluesens vugge og vil åpne en nattklubb, en juke joint, for sine egne. Hensikten er å danse, feire og være sammen, og å gi en scene til brødrenes talentfulle nevø, Sammie (Miles Caton), en lovende gitarist og sanger. Ja, og så til alkoholiserte gamle Delta Slim (Delroy Lindo, med et praktfullt djevelsk glimt i øynene).

Begge brødrenes fortid tar dem igjen kort tid etter ankomst. Smoke har en avdød datter begravd i Clarksdale, og en kvinne, vel versert i voodoo, overtro og tilhørende remedier, som har savnet ham: Annie (Wunmi Mosaku). Stack er blitt fotfulgt fra nord til sør av en hvit kvinne, Mary (Hailee Steinfeld).

Mat og drikke til 100 gjester er blitt bestilt til åpningskvelden. Musikken spiller og dansegulvet fylles opp – det er som om Ernie Barnes’ maleri «The Sugar Shack» (1971), berømt ikke minst fordi det pryder omslaget til Marvin Gayes album «I Want You» (1976), er sprunget ut i live.

Coogler unner seg en bravura-sekvens her. En gjennom-tid-og-rom sekvens som illustrerer selve rytmens historie – fra den afrikanske savannen til en hipp hop-gatefest i The Bronx. Det ser kanskje pedagogisk ut på papiret. På film er det full gåsehud.

Men så er jo dette en horrorfilm da. Alt kan ikke forbli fryd og gammen. Det er svette, siklende rednecker like i nærheten, Ku Klux Klan-medlemmer og noen lite tillitvekkende felespillende, jig-dansende, irsk-ættede spellemenn.

Hvordan dette ender opp i et bloddryppende varulv-klimaks, får du nesten se selv. «Sinners» er i alle fall så breddfull av undertekst at den vil gi deg tusen ting å tenke på – hvis du har lyst til å tenke. (Selv ble jeg sittende og grunne på det kompliserte kjærlighetsforholdet mellom afroamerikanske og anglosaksiske musikktradisjoner).

Hvis du ikke har lyst til å tenke, men bare nyte en eksplosivt underholdende popkorn-horrorfilm (med varulver), har Coogler sørget for at det er fullt mulig også. «Sinners» er til overmål innmari sexy. Svett, tett dans, saftige, kjøttfulle bitt i halsen og alt.

Om man skal lete etter noe å anføre, kan man sikkert si at Coogler, med bakgrunnen han har i superheltfilmer og Marvel, kan anklages for å ha stappet filmen vel full. «Sinners» er svære greier – i lengde, i format (70mm Panavision og IMAX – for noen farger, for noen herlig teksturerte bilder!) og i tanke.

Men her er vi ved selve hjertet av begrepet «luksusproblem». Hvor ofte kommer det amerikanske underholdningsfilmer med så mye på hjertet, lastet med så mye talent, vår vei? Ikke ofte i det hele tatt.

Forresten: Det der Marvel-trikset med å gjemme en vits, en epilog, et påskeegg eller en nøkkelscene helt til sist, til etter at rulleteksten er i gang? Ja visst er det dølt når Marvel gjør det. Men i «Sinners» involverer den Buddy Guy (88). Så bli for all del sittende.

Read Entire Article