Med: Paul Mescal, Pedro Pascal, Connie Nielsen, Denzel Washington, Derek Jacobi
Regi: Ridley Scott
Premiere på kino fredag 15. november
Actiondrama. USA. 15 år. Regi: Ridley Scott. To timer og 28 minutter.
Ridley Scotts femdobbelt Oscar-belønnede «Gladiatoren» reduserte voksne menn til tårer i kinosalene i 2000.
Eventyret var gammelmodig allerede da, et kjærlig nikk til de episke «sverd og sandaler»-filmene fra 1950- og 60-tallet som den britiske regissøren hadde vokst opp med. Filmen var ikke original. Men den var en vellykket actiontragedie som røsket i hjerterøttene.
24 og et halvt år senere har Scott, som fyller 87 år 30. november, stablet en oppfølger på beina. Den ligger så tett opp til den første filmen at den kan forveksles med en nyinnspilling.
«Gladiator II» begynner spektakulært, med en armada på vei til Numidia i det som må være sånn cirka år 200 A.D. Generalen Marcus Acacius (Pedro Pascal) leder de overlegne styrkene. Det tidligere berberriket i Nord-Afrika skal underlegges Roma.
Slik blir det, men ikke før befolkningen har kjempet en kort, heroisk og visuell kamp mot overmakten. Med i dragsuget går det unge paret Arishat (Yuval Gonen) og Hanno (Paul Mescal). Hun dør i kamp. Med ham går det verre. Han overlever, blir brennmerket og fraktet til Roma som slave.
«Gladiator II» er knapt 10 minutter gammel da dette høydepunktet finner sted. Folk som har fulgt med på Scotts senproduksjon, det være seg «The Last Duel» (2021) eller fjorårets omdiskuterte, men ikke uefne «Napoleon», vil ha fått med seg at det må maleriske kamp- og slagscener til – jo større, jo bedre – for å få i gang blodomløpet hans nå om dagen.
I Roma blir Hanno gladiator, sysselsatt av entreprenøren Macrinus (Denzel Washington). Hans spesiale er å arrangere Colosseum-leker til glede for det i brede lag forhatte keiser-brødreparet Geta (Joseph Quinn) og Caracalla (Fred Hechinger).
De to er som snytt ut av nesen til Commodus i den forrige filmen. Bleke og rødøyde, sykelige, dekadente og sleipe som slanger. Men dummere.
Hanno er en motvillig idrettsutøver. Men på dette tidspunktet er det mye han ikke vet. Han vet ikke at Acacius og hustruen Lucilla (Connie Nielsen) planlegger et kupp mot de to keiser-drittungene. Han vet ikke at Macrinus er en machiavellisk renkespiller – og tidligere slave – med egne politiske ambisjoner.
Vi vet ikke – såfremt vi ikke har sett traileren – at han ikke er «Hanno», en foreldreløs gutt som ble funnet i ørkenen, i det hele tatt, men noe langt mer fornemt og såpeoperaaktig.
Men gladiatorkampene da, maser du. Vel, de er ikke så dominerende som man kanskje ville tro, og mer absurde enn man skulle håpe.
Den første er mot noen rottweiler-rabiate aper som er så elendig computeranimerte at de truer med å parkere filmen der og da. Så er det én mot en kar som entrer arenaen på et neshorn.
Gladiator- «leken» som bærer mest preg av «hva i all verden skal vi finne på for å overgå oss selv?» er imidlertid den som foregår på vann. Du leste riktig. Marken i amfiet er blitt en sjø, dyp nok til at sultne haier svømmer i den. Hvorpå to store skip prøver å senke hverandre.
Her kan man le, eller beklage at «Gladiator II» bokstavelig talt gjør seg skyldig i å – som det heter i TV-uttrykket – jump the shark.
Det er likevel i sirkus-sekvensene at «Gladiator II» lever. Intrigene og det politiske spillet – de greiene går på autopilot, og resirkulerer det meste fra den første runden. Stoffet kjeder Scott, med det til å følge at det kjeder oss.
Bare Washington jobber overtid for å løfte det. Hans shakespearske skurk har det gøy, samme hvor utroverdige omgivelsene blir. Washington stikker av med «Gladiator II» foran nesen på Pascal, som får lite kjøtt på beina, og Nielsen, som riktignok bidrar med det filmen har av varme.
For – og dette smerter det meg å si: Mescal fungerer langt fra optimalt i tittelrollen. Den irske skuespilleren, som inntil nå har vært briljant i så godt som alt, er tørr og ukarismatisk her, en skygge av Russell Crowe i 2000.
Ålreit i kampscenene, bevares – sånt fikser de i klippen. Men innadvendt og deprimert på en kjedeligere måte enn Maximus, og sabotert av et manus som utstyrer ham med dialog som «Tre eller stål, en spiss er en spiss!».
Det er ikke «What we do in life, echoes in eternity» akkurat. Jeg tror Pascal hadde vært bedre i rollen.
Jeg ser helst at du ikke spør meg om de 10 siste minuttene, som utgjør et gigantisk antiklimaks. Ei heller om Harry Gregson-Williams anonyme filmmusikk.
Jeg mistrivdes ikke. Scotts glede over å koreografere komisk gigantomane kampscener, servert med en shot camp humor til å skylle dem ned med, er for stor til det. Regissøren er som et 87 år gammelt barn med verdens største modelljernbane.
Men ingen i hele verden kommer til å foretrekke «Gladiator II» fremfor «Gladiatoren». Og ingen kommer til å gråte av den.