Ane Dahl Torp i ny rolle: – Så drøyt at jeg blir helt skjelven

– Dette er så drøyt at jeg blir helt skjelven, sier Ane Dahl Torp, en av 29 skuespillere som medvirker i dette rystende true crime dokudramaet.

Vi møter henne sammen med Ellen Horn og Jae Nyamburah, som spiller de to andre ledende rollene.

Alle tre er preget av det groteske bakteppet.

– Ja, fordi handlingen er helt sann. Dette hendte i virkeligheten med en virkelig person, sier Jae Nyamburah om alvoret som ligger under hvert ord, hver replikk.

Gisèle Pelicot

Gisèle Pelicot (73) var den franske kvinnen som mellom 2011 og 2020 i hemmelighet ble dopet ned av ektefellen, og deretter voldtatt av flere titalls menn han rekrutterte via et uregulert nettsted.

Selv fikk hun først vite om overgrepene i 2020, etter at Dominique Pelicot ble arrestert for utilbørlig oppførsel på et supermarked. Her forsøkte han å filme kvinner opp under skjørtet.

Da politiet undersøkte datamaskinene hans, fant de overgrepsmateriale som viste voldtekter av Gisèle.

Åpne dører

I rettssaken mot mannen og 50 andre i 2024, frasa hun seg retten til anonymitet.

Tvert imot ville hun ha maks oppmerksomhet:

– Jeg ønsker at hele samfunnet skal være vitne, sa Gisèle Pelicot, og ba om at saken skulle gå for åpne dører.

STØTTE: Demonstranter i Paris uttrykte sin støtte til Gisèle Pelicot under rettssaken i Avignon. Foto: TERESA SUAREZ / EPA / NTB

Forhandlingene i Avignon tiltrakk seg verdensomspennende medieinteresse.

Hennes beslutning om å stå frem på vegne av alle ofre for seksuelle overgrep, ble møtt med massiv støtte og ikke så rent lite beundring.

– Hun var offeret som valgte overlevelse og ble den seirende part, mener Ane Dahl Torp som samtidig understreker at hun er seg bevisst på hvilken knivsegg de balanserer:

Ikke fråtsing

– På en måte er jo dette noe spennende, ikke sant. Det er grafisk, det er eksplisitt. Vi beveger oss inn i noe som på sitt forskrudde vis kan oppfattes som pirrende. Dette må vi klare å formidle uten at det blir fråtsing. Eller sensasjonalismesensasjonalismeSensasjonalisme er en måte å presentere nyheter eller historier på som fokuserer på det sjokkerende eller dramatiske for å tiltrekke oppmerksomhet..

Ellen Horn er helt enig:

– Jeg kjenner på et veldig ansvar for å gjøre dette på en så klinisk, ren, enkel måte at vi ivaretar Gisèles uskyld i denne horrible fortellingen, samtidig som vi heller ikke underslår nettopp det horrible, fremholder hun.

Foto: Ole Herman Andersen / DNT

Den tidligere kulturministeren og teatersjefen skal tolke tekstene som kan forstås som Gisèle Pelicots vitnemål i saken, uten at det fremkommer helt klart hvem som sier hva.

Dermed kan hele prosessen forstås som en rettssak mot et helt samfunnssystem med patriarkalske strukturerpatriarkalske strukturer Patriarkalske strukturer refererer til samfunnssystemer der menn har mest makt og innflytelse, ofte på bekostning av kvinner., forherligelse av vold og trivialisering av seksuelle overgrep.

Ane Dahl Torp trekker frem Pelicots mantra fra rettssaken i Avignon:

Snu offerrollen

– «Skammen må bytte side», forlangte hun. Gisèle ville snu den klassiske offerrollen på hodet, der den som er krenket kryper sammen og skal skjules. I stedet sa hun: «Dette her har skjedd med meg. Det kan ikke jeg noe for. Der er de skyldige! Jeg har ingen ting å skamme meg over».

Jae Nyamburah nikker:

– Forestillingen er viktig fordi den er med og gir stemme til de mange som ikke blir hørt, sier hun.

– Hvor mange saker er det vel ikke også her til lands som blir henlagt? Eller aldri anmeldt? Gisèle har vært veldig modig. Hun er en inspirasjon for mange kvinner som i ettertid har kunnet støtte seg til hennes eksempel.

Jae Nyamburah

Den opprivende rettssaken sjokkerte verden, men gjorde offeret til et feministisk ikon.

Allerede i 2024 ble hun inkludert i BBCs liste over de «100 mest inspirerende kvinner». Financial Times kåret henne til en av «årets 25 mest innflytelsesrike kvinner».

I hjemlandet er hun æret med Frihetsprisen, og president Emmanuel Macron slo henne til Ridder av Æreslegionen, Frankrikes høyeste sivile utmerkelse.

– Ingen betenkeligheter med at en rystende rettssak om virkelige overgrep iscenesettes som teater?

Ane Dahl Torp rister på hodet:

– Nei, denne forestillingen har jo form som en høring, som en rettssak. På flere måter er jo teateret og rettslokalet i slekt. Det er ladede posisjoner og man er iscenesatt.

– Jeg vil si dette er en fantastisk måte å bruke teateret på, istemmer Ellen Horn.

– Oppgaven rører meg veldig, egentlig; å belyse, spre et budskap, legger hun til.

I så måte har Nationaltheatrets tidligere sjef et historisk poeng. Da de gamle grekere oppfant teateret, var kunstformen grunnleggende forbundet med undersøkelse av rettferdighet. Å drøfte rett og galt og vise konklusjonen frem for et publikum, var en hensikt i seg selv.

Oppsettingen om Pelicot-prosessen spilles kun to ganger i Norge; én forestilling på Det Norske Teatret i Oslo og én i Johanneskirken i Bergen under Festspillene.

Stykket er skrevet av Servane Dècle og Milo Rau, med sistnevnte som regissør. Det bygger på 600 timer rettsreferater komprimert ned til fire timer intenst teater.

Siden urpremieren under teaterfestivalen i Avignon, kun et steinkast fra rettsbygningen hvor overgrepssaken ble ført noen måneder tidligere, har Rau reist verden rundt og satt opp «rettssaken» – kun én gang i hver by.

Internasjonal hyllest

Storavisene The New York Times i USA, Le Monde i Frankrike, tyske Die Welt og Die Zeit samt The Guardian i Storbritannia har hyllet prosjektet.

Det samme har magasiner som Vogue og Der Spiegel.

Ane Dahl Torp tror det er formatet som gjør at forestillingen treffer publikum både i magen og hodet. Enkelheten og den underliggende vissheten om at dette er smertelig reelt:

– Det er nesten noe bibelsk over det hele, for det jeg sier er ikke mine ord. Jeg bare sier dem. De er ikke mine, men de er sanne.

PS! Billettinntektene fra forestillingen skal gå til Landsforeningen mot seksuelle overgrep.