Amerikanere er lei av å ta regningen

USA: Tidligere Frp-nestleder Ketil Solvik-Olsen jobber i privat næringsliv i USA. I bakgrunnen Kongressbygningen. Foto: Privat foto

USA, PHILADELPHIA/WASHINGTON DC: Jeg har ennå ikke møtt noen av hans velgere som mener Trump er et forbilde for kommende generasjoner, men de stemmer på han likevel.

Dette er en kronikk

På vei til Philadelphia kjørte jeg forbi en rekke store reklameskjermer langs motorveien. Trump-kampanjen hadde gjort innhugg i budsjettet. Safe Borders – Vote Trump, Fight Crime – Vote Trump, Are you better off now than in 2020? Og til slutt: Policy over Personality – Vote Trump.

Det siste bekrefter at det er selvinnsikt i (deler av) valgkampanjen hans. På snodig vis klarer kampanjen hans få folk til å svelge unna alle de usympatiske sidene ved hans oppførsel. Jeg har ennå ikke møtt noen av hans velgere som mener Trump er et forbilde for kommende generasjoner, ei heller er han noen ideell bestefar eller svigerfar. Men de stemmer på han likevel, fordi de oppfatter at landet trenger en businessman som kan rydde opp i tungt byråkrati, holde USA borte fra flere kriger og bidra til at USA ikke flytter ut enda flere titalls tusen fabrikker og verksted.

Vi sitter i trygge Norge, beskyttet av et amerikanskfinansiert NATO og med et voksende oljefond. Vi frykter endring i amerikansk politikk og klager på velgerne deres.

Mange amerikanere er derimot lei av at de skal ta regningen for verdensfreden, mens partnernes «takk» er klaging og syting.

De jubler når Trump retter pekefinger mot EU, som opptrådte moralsk høyverdige i klimapolitikken, men lukket øynene for økt avhengighet av russisk energi og stadig svekket konkurransekraft hos egen industri. De mener Trump har rett når han kritiserer Kina for å undergrave rettferdig handel gjennom WTO, og føler sterkt for dette siden de kanskje har opplevd lokalsamfunn som mister hjørnestensbedrifter og halve byen flytter.

Og ikke minst – de reagerer med sinne når de anklages for å være rasister dersom de krever at grensen mot Mexico skal beskyttes bedre mot ulovlige innvandrere. Derfor støtter de Trump når han sier han vil sette amerikanske interesser først – fordi USA får uansett bare kjeft og man lokalt må ta belastningen av «en bedre verden for andre».

INNVANDRING: – Folk blir sinte når de anklages for å være rasister fordi de vil at grensen mot Mexico skal beskyttes, skriver kronikkforfatteren. Her Donald Trump under et valgmøte i Arizona oktober i år. Foto: REBECCA NOBLE / AFP / NTB

Når så mange amerikanere samler seg rundt Trump, handler det også om hvordan motparten – demokratene – oppfattes. Harris kjører en god valgkamp hvor hun fokuserer på samhold og anstendighet. For mange blir likevel dette for vagt når de mener demokratene har sviktet på politikkens innhold – økonomi, trygghet og tradisjoner/kultur.

Dessverre for Kamala Harris er historiefortellingen til demokratene utilfredsstillende for mange velgere. Antall ulovlige innvandrere har eksplodert på Biden/Harris sin vakt, og demokratene viste liten vilje til å stramme til. Tvert imot gikk mange demokratisk styrte byer til det skritt å opprette «frisoner» som ulovlige innvandrere kunne oppholde seg i. Tilsvarende assosieres demokratene med Defund the Police-aktivistene. Altså en tro på at dårligere økonomiske rammer for politiet gir et tryggere og mer rettferdig samfunn.

Og, ikke minst, alt er blitt dyrere i USA. Jeg merker det selv også. Derfor vet Trump han samler velgere når han ber folk vurdere om de har det bedre nå enn i 2020. Mange folk stemmer med lommeboken – i USA som i Norge.

Ekspertenes advarsler om hvordan Trump vil ødelegge USA faller på steingrunn, fordi Trumps velgere husker at Trump har styrt før.

De tenker da ikke på det stadige kaoset i administrasjonen hans – nei, det setter de på kontoen for politikkens sirkus, som et fiendtlig media overdriver. Det velgerne stoler på er hvordan de selv opplevde situasjonen – de husker bedre økonomiske tider. Arbeidsledigheten var lavere, reallønnsveksten mye høyere og optimismen større. De husker at alle grupper opplevde bedre tider, ikke minst minoriteter og kvinner.

Derfor rister mange på hodet når politiske kommentatorer roper ut sin avsky mot «rasistiske» og «kvinnehatende» Trump. De opplevde det ikke slik forrige gang. De vrir seg litt mer når stormingen av Kongressen blir tema – de fleste skulle sett det ugjort, men gjemmer seg bak at USA fortsatt er et demokrati og institusjonene er sterke. De sier litt civil unrest ikke er uvanlige i dette store landet – se på Black Lives Matter som brant ned en bydel i Minneapolis. Eller sågar opptøyer i Los Angeles da LA Steelers vant World Series nylig. Trump-tilhengerne setter det på kontoen for «uheldig hendelse», ikke «fascist forsøker seg på statskupp».

BESØK: Kronikkforfatter Ketil Solvik-Olsen besøker Representantenes hus i Washington DC.

Amerikansk medias stadige sult etter sensasjonsoverskrifter gjør at mange ikke helt stoler på informasjonen de får, fordi de oppfatter at den uansett ikke er balansert.

Vi er ikke helt beskyttet i Norge heller – for eksempel når vi stadig får høre at USA aldri har vært mer splittet. Tja – er borgerkrigen glemt? Eller at landet ble rystet til grunnvollene av borgerrettighetskampene på 60-tallet og Vietnamkrigen på 70-tallet? Vi er langt unna slikt nå.

Problemet er at når det ropes ulv hele tiden, slutter folk å bry seg. Med dagens «sosiale medier» som primære info-/påvirkningskanaler eskalerer problematikken, noe vi ikke er skånet for i Norge heller.

Til sist, Trumps kamp mot kultureliten fenger hans velgere. Demokratene forbindes tett med Woke-bevegelsen, som i USA har mer ekstreme utslag enn vi har sett i Norge. Det ristes på hodet når aktivister sier kjønn avgjøres av hvordan man selv ønsker å definere seg, eller når man blir fortalt at privat eiendomsrett i boligmarkedet er et rasistisk grep for å undertrykke USAs svarte befolkning. Selv om det er et svært lite mindretall som står for slike synspunkt, så forbindes dette med demokratene og Harris, fordi de ikke tar et oppgjør med aktivistene i eget parti.

I tillegg forbindes demokratenes med statsadministrasjonen i Washington DC, hvor 90 % av innbyggerne stemmer på Demokratene. Derfor tror mange Republikanere at demokratene egentlig styrer byråkratiet, uavhengig av hvem som er president. I et land hvor mange misliker at noen langt borte skal styre over deg, nikker man anerkjennende når Trump sier han skal «drain the swamp». Det er kanskje ikke særlig annerledes enn følelsen majoriteten av nordmenn har til politikere og byråkratene i Brussel – vi tror ikke de ivaretar våre interesser, og at de lever sitt eget liv uavhengig av befolkningen ønsker.

Det er selvsagt mange betenkelige og problematiske sider rundt Trumps forhold til lover og regler, demokratiske institusjoner, og tonen han setter i det offentlige ordskiftet. Til og med våpendrager Newt Gingrich sier i foredrag at Trump ville gjort det mye bedre om han skrudde ned volumet til det halve. Tilhengerne velger likevel å tilgi Trump for hans retorikk, fordi de mener han kjemper en viktig kamp om politikkens innhold. De sier ofte at «alle vet» Trump ikke må tas bokstavelig, men man må lytte til de overordnede poengene. Motstanderne tar derimot alt bokstavelig, og mener de overordnede poengene er «rasisme, fascisme og kvinnehat». Dermed ligger det et hav av muligheter til å kortslutte det politiske ordskiftet ved å snakke forbi hverandre.

I denne støyen ser vi at mange velgere sier de har valget mellom en kandidat med ekstremt usmakelig personlighet, eller et demokratisk parti de mener har ødeleggende politikk for trygghetsfølelsen i samfunnet. Da vektlegger Trumps velgere tøff politikk fremfor en kandidat med samlende personlighet. Han har en svært lojal kjerne hvor en overraskende stor andel er tradisjonelle hjemmesittere (folk som ikke har stemt de siste 10-20-30 årene). Dette er folk som over tid ikke har stolt på politikerne, fordi alle sier det samme og klarer ikke levere. Trump oppleves som den annerledes ikke-politikeren som kan ruske opp i systemet.

Ser man på hva amerikanske velgere sier er de aller viktigste sakene, burde Trump ledet kraftig på målingene. Han eier de viktigste temaene. Det betyr dog ikke at han vinner valget. Når det likevel er så jevnt, tolker jeg det som resultat av at mange ikke liker personligheten/lederstilen hans. Trumps røffe fremtoning skaper en betydelig motreaksjon, inkludert hos moderate republikanere. Harris har derfor fordelen av at hun fanger opp de som stemmer på demokratene uansett, men også de som mobiliseres til å stemme imot Trump – delvis av frykt for politikkens hans men også fordi de opplever han river i stykker samfunnslimet.

Hva avgjør dette til slutt? Jeg tror grasrotmobiliseringen – få folk ut av sofaen for å komme seg til stemmelokalene – blir viktig. Der er demokratene fullstendig overlegne. Trump har satset på at han klarer mobilisere gjennom media, og latt den republikanske organisasjonen delvis forvitre. Det demokratiske maskineriet har derimot bygget seg opp, og klarer angivelig mobilisere 5–10 ganger flere mennesker til å banke på dører rundt i vippestatene. Jeg tror det kan være avgjørende for resultatet.

Fasiten får vi om få dager.