Albumanmeldelse Paris Hilton «Infinite Icon»: Selvsentrert lobbydans

Foto: Gilbert Flores / WWD

Paris Hilton introduserer oss nok en gang til det viktigste i livet: Seg selv.

• 

• Tor Martin Bøe

fredag 6. september kl. 11:18

Paris Hiltons album

«Infinite Icon»
(11:11 Media)

På utsiden tar ikke Paris Hiltons «vanskelige» andrealbum seg selv særlig seriøst. Både cover og tittel antyder store mengder av det lettsindige tøyset bare popmusikk kan tillate seg.

Og for så vidt Hilton selv.

Akkurat som den selvtitulerte debuten (2006) var en godt produsert Britney-pastisj som kræsjet i en altfor tacky cover av Rod Stewarts «Do Ya Think I’m Sexy» er også «Infinite Icon» overraskende godt gjennomført.

Og garantert like irriterende for den globale foreningen for surpomper som hadde gledet seg til å trekke opp den internasjonale versjonen av Janteloven, Tall Poppy Syndrome, til fulle. 43-åringen presenterer seg jo som (trekker pusten) entreprenør, administrerende direktør, bestselgerforfatter, aktivist. designer, skuespiller, modell, influencer, DJ, artist, mor - og ikon i Spotify-bioen sin.

«Infinite Icon» dynker seg i uendelig smerte og sorg («If the Earth is Spinning», «Fame Won’t Love You», «Without Love»), evnen til å finne indre styrke («ADHD», «BBA», «I’m Free») og omfavner den enestående gleden ved å finne livets store kjærlighet («Legacy», «Infinity», «Adored»).

Meghan Trainor har skrevet søsterparten av låtene. Emily Warren (fremdeles mest kjent for The Chainsmokers’ «Don’t Let Me Down») har bidratt. Megan Thee Stallion får være med på en ny tre bokstavers-låt.

Mest interessant er Maria Becerra-samarbeidet på «Without Love», to vokalister man ikke skulle tro passet sammen. Men joda. Som 2006-hiten «Stars Are Blind» viste: Hilton kan synge. Men er ingen stor stemme. Hun har en hviskende, passe hes vokal, den blir ganske monoton etter hvert. Men det er åpenbart lite teknisk støtte.

Utfordringen er at albumet som sådan kollapser omtrent rundt den SIA-støttede yachtpopen i «Fame Won’t Love You». Derfra klarer aldri låtene å kommer seg opp på samme popsindige nivå igjen.

Trist nok er det her de virkelig personlige øyeblikkene til Hilton deles, om ADHD, kjærlighetens berg- og dalbaner og jakten på ungdomskilden. De er selvsagt naturlige forlengelser av 2020-dokumentaren «This is Paris» og 2023-selvbiografien i «Paris: The Memoir».

For nok en gang er det denne evnen til å skamløst iscenesette seg selv som kun seg selv som er det evig imponerende her.

Eller som hun selv sier midtveis: «Thank you to me».

Les også