20 år etter satiren som satte verden i brann

KRONIKK: ERLE MARIE SØRHEIM

forfatter av boken «Karikaturenes historie – fra hulemalerier til Charlie Hebdo»

De er verdens mest beryktede avistegninger og kjent som «Muhammed-karikaturene», men ironisk nok er det langt færre som faktisk har sett dem.

Det er det en god grunn til.

30. september 2005 satte Jyllands-Posten, på initiativ fra kulturredaktør Flemming Rose, de tolv tegningene med profeten Muhammed som tema på trykk.

Men da de utover vinteren 2006 begynte å skape stor debatt, var det få medier som turte å vise dem.

Denne selvsensuren skulle få alvorlige, og etter hvert dødelige, konsekvenser.

Ikke bare gjorde fraværet av tegningene at de som faktisk trykket dem, som redaktør Vebjørn Selbekk i daværende Magazinet og redaksjonen i den franske satireavisen Charlie Hebdo, ble mye mer utsatt enn de hadde trengt å bli.

REDAKTØR: Vebjørn Selbekk sto i fremste rekke under karikaturstriden som startet med trykkingen av tolv tegninger av profeten Muhammed for 25 år siden. Foto: Gøran Bohlin / VG

Samtidig kom debatten skjevt ut fra starten fordi knapt noen visste hva man faktisk diskuterte. Folk tok gladelig stilling for, eller helst imot, tolv satiretegninger de aldri hadde sett.

Selve oppslaget var én avisside med en tekst av Rose med overskriften «Muhammeds ansigt», flankert av tolv tegninger.

I teksten hevdet Rose at kunstnere og intellektuelle gikk i en stor bue rundt vår tids viktigste kulturmøte, det mellom islam og de vestlige samfunn.

Derfor ville han utfordre danske tegnere til å tegne profeten Muhammed «slik de ser ham».

Tolv av rundt 40 tegnere svarte med en tegning, men langt fra alle tegnet Muhammed. Flere av tegningene var også direkte kritikk av oppgaven.

Den første av tegnerne som mottok drapstrusler, hadde ikke tegnet profeten overhodet.

I stedet hadde han tegnet en skolegutt ved navn Muhammed, som på arabisk på en tavle i et klasserom hadde skrevet «Jyllands-Postens kulturredaksjon er en gjeng reaksjonære provokatører.»

Altså en tegning som mente det samme som alle som protesterte mot dem, men det hjalp ikke.

Mangelen på republisering av tegningene gjorde at de ble til noe helt annet i folks hoder enn det de faktisk var.

Medienes unnfallenhet satte tegnerne og redaktørene i en mye farligere situasjon, samtidig som det sporet av debatten og ga ekstremistenes stemmer et mikrofonstativ.

Hvilket de grep villig.

Faksimile: Jyllands-Posten 30. september 2005.

Den danske statsviteren Jytte Klausen viste allerede i boken «The Cartoons that Shook the World» fra 2009 hvordan fem danske imamer måtte jobbe hardt for at Muhammed-karikaturene skulle skape den internasjonale skandalen de til slutt forårsaket.

Tegningene var nærmest glemt i Danmark da imamene reiste til Egypt for å besøke fremtredende medlemmer av Det muslimske brorskapet.

Med seg i kofferten hadde de Muhammed-karikaturene, men også flere andre bilder og tegninger, tatt fra rasistiske nettsider.

Selv ikke disse imamene syntes altså at karikaturene var ille nok i seg selv, her måtte det sterkere lut til.

Protestene i den muslimske verden ga inntrykk av å være spontane demonstrasjoner, men var altså svært bevisst igangsatt.

Mens Danmarks statsminister den gang, Anders Fogh Rasmussen, tok klar og prinsipiell stilling for medienes ytringsfrihet, svarte statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre unnfallent på det samme.

Stoltenberg valgte å påpeke at ytringsfrihet var en rett, men ikke en plikt. Slik ble Selbekk stående svært alene i norsk offentlighet.

FIKK KRITIKK: – Daværende statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre svarte unnfallent om ytringsfriheten, skriver kronikkforfatteren. Her er de to i Roar Hagens VG-strek i 2007. Foto: Roar Hagen

Det er lett å holde ytringsfrihetens fane høyt når det ikke koster noe å holde den, men det er ikke da den er viktig å flagge. Det er akkurat når noe står på spill man må klare, og tørre, å handle prinsipielt.

Jeg vet at det ikke er lett. Da jeg utga boken Karikaturenes historie – fra hulemalerier til Charlie Hebdo i 2021, hadde jeg bestemt meg for å trykke faksimilen av Jyllands Postens oppslag i boken.

Men mens jeg jobbet med boken, ble historielærer Samuel Paty drept på åpen gate i Frankrike for å ha vist tegningene i en skoletime.

Jeg hadde tenkt at tegningene ikke lenger ville skape kontrovers, men nå fikk jeg kalde føtter.

Det føltes plutselig utrygt.

Siden 2021 har jeg derimot vist karikaturene jevnlig i foredrag. Reaksjonene etterpå har alltid vært positive. Folk flest aner ikke hvordan karikaturene ser ut og blir svært overrasket når de faktisk får se dem.

Da Kulturdepartementet fremla sin ytringsfrihetsstrategi 23. september holdt jeg igjen et foredrag hvor jeg viste faksimilen.

Men seansen ble også streamet, og på regjeringens nettsider ble akkurat Muhammed-karikaturene sensurert bort.

20 år etter er vi altså ikke kommet lenger enn at tolv tegninger kan føre til sensur i et fritt demokratisk land.

Etter seansen tok riktignok kulturminister Lubna Jaffery selvkritikk da tidsskriftet Minerva spurte henne om sensuren. «Muhammed-karikaturene burde vært vist», fastslo hun.

Det burde de ha blitt jevnlig siden 2005. Da hadde folk selv kunnet ta stilling til dem og debattert dem.

Men på grunn av redselen for represalier mistet vi som samfunn denne muligheten.

Det er lett å klappe seg på brystet og fastslå at man setter ytringsfriheten høyt, men det er først når det koster noe å stå opp for sine prinsipper, at man faktisk kjemper for dem.