Vondt har blitt til verre

KOMMENTAR: Alt var ikke på bordet, og Leiv Rune Mjølsnes’ tid som sjefkokk i Sandnes Høyre er over.

Sakene rundt Leiv Rune Mjølsnes har gått fra vondt til verre, mener kommentator Leif Tore Lindø. Foto: Kristian Jacobsen

«APB!» roper de i mi slekt når det skal spises. Alt På Bordet. Det er ikke flere poteter som ligger på lur i grytene, ikke en reserve-sursteik i ovnen eller nød-brokkoli på lunk i ei gryda på kjøkken.

Alt er på bordet. Da vet vi hva vi har å forholde oss til. APB-systemet er oversiktlig og enkelt å forholde seg til.

I saken om Leiv Rune Mjølsnes’ økonomiske disposisjoner trodde nok mange, blant andre hans partifeller i Sandnes, at vi hadde en APB-situasjon. I forrige uke sprakk ballongen. Mjølsnes var daglig leder og styreleder i Hekkan Burger. I løpet av et par år ble burgerkjedens penger brukt til å dekke hans private utgifter for flere hundre tusen kroner.

Og dett skulle være dett. APB. Meeeen så viser det seg at det var poteter på lur i grytene, mer steik i ovnen og brokkoli i reserve på kjøkken. Alt var ikke på bordet.

Vond spiral

Da ordfører Kenny Rettore uttrykte «fortsatt full tillit» til Mjølsnes, var det på grunnlag av det han da visste. Så dukker det opp mer. En fettutskiller og konsulenttjenester – begge med store spørsmålstegn bak – og så denne saken med godkjenningen av rehabiliteringen av hytta på Høle.

It’s not the crime, it’s the cover up, heter det. Som regel er det bedre å legge alle kort på bordet enn at avsløringene pipler fram litt etter litt. Vi har sett sånne spiraler før, og de ender sjelden veldig godt. Den ene saken biter den andre i rauå, og til slutt går det ikke lenger.

Kan alt dette forklares med «ubevisste feil» og tilfeldigheter? Nei, det kan ikke det. Når mange slike enkeltsaker alltid ender med en fordel for den involverte, da framstår det som lite tillitvekkende. Liv og læra må henge sammen når du er valgt til å styre milliarder av felleskassen.

Tilliten smuldrer opp. Mjølsnes ble bedt om å trekke seg som gruppeleder, noe han gjorde. Nå virker veien tilbake forferdelig lang, trolig umulig, for her er det flere hensyn å ta.

«De» ordner seg

Undersøkelser har vist at kriser og skandaler i politikken ikke nødvendigvis blir store, langvarige katastrofer for de involverte. Sindre Finnes’ frijazz med aksjer, for å ta et eksempel, en spinnvill sak, har ført til at – tada! Erna Solbergs Høyre er landets største parti.

Likevel er alle saker om ulovlige, tvilsomme og i overkant oppfinnsomme krumspring fra politikere veldig uheldige. De er små fliser som lager små betennelser, som må behandles riktig.

Jeg tipper at 96,3 prosent av innbyggerne i Sandnes ikke kunne identifisert Leiv Rune Mjølsnes for et par uker siden. Han blir fort en del av ei mølja – «de» – altså politikerne. Når tilliten til én av dem daler, er smittefaren stor. Inntrykket som kan feste seg, er at «de» får fordeler. «De» tar snarveier. «De» ordner seg, mens vanlige folk møter veggen.

Den dynamikken er blodig urettferdig for alle samvittighetsfulle politikere som holder sin sti ren, men sånn er det. Folk får litt mindre tillit til systemet, og systemet er ekstremt viktig. Politikerne byttes ut, men systemet trenger tillit. Én manns feiltrinn blir umulig å isolere helt fra det politiske systemet.

Tilliten til systemet er helt avhengig av at det ryddes skikkelig opp når sånne saker kommer fram. APB, oppvask, så går vi videre.

Ut av politikken?

Tillit kan mistes, men den kan også gjenoppbygges. Det forutsetter at du følger APB. Alle som håndterer kriser, vet dette. Først når alt er på bordet, kan man trekke en konklusjon. Det ser dårlig ut i Leiv Rune Mjølsnes’ tilfelle, og for hvert møte Høyre må ha for å få mer informasjon, for hver ny artikkel i Aftenbladet, blir dette vanskeligere.

Så hva skjer nå? Tja, han har trukket seg fra mye, men når du først er folkevalgt, skal det enormt mye til før du kan forlate bystyret. Mjølsnes kan bli sittende som en politisk parentes i et hjørne, enten som Høyre-representant eller som uavhengig, utmeldt fra Høyre. Han blir en slags lame duck, en politiker som er avskiltet og egentlig bare venter på avløsning.

Vi vet heller ikke om dette ender som en politisak. Hvis det finnes en vei ut av hele politikken for ham, et fullt fritak, er det nok den beste løsningen.

Mjølsnes er sykmeldt. Han skal tas vare på. Dette er selvfølgelig enormt vanskelig å stå i på et menneskelig plan. Men saken fortsetter, fordi vi snakker om en av de aller mest innflytelsesrike politikerne i en av landets store byer.

Og saken har unektelig gått fra vondt til verre.

Tillit? Ja, vi har tillit

Under Arendalsuka ble den årlige tillitsundersøkelsen lagt fram. Hovedtrekkene i den er at det norske samfunnet er et tillitssamfunn. Vi stoler i stor grad på hverandre, på Stortinget, regjeringen, organisasjonene og de redaktørstyrte mediene. Denne skjøre tilliten viser seg å være overraskende robust.

60 prosent sier at de i stor eller ganske stor grad (6 eller mer på en skala fra 1 til 10) har tillit til kommunestyret i egen kommune. Det er et brukbart tall, og det har ligget stabilt de seks årene undersøkelsen er gjennomført.

Vi skal ta godt vare på den tilliten, og den kommer ikke uten arbeid. Det vil alltid dukke opp saker som dytter disse tallene nedover. Pendlersaker, reiseregninger, aksjehandel, inhabilitet. I en perfekt verden hadde vi sluppet alt dette, men verden er ikke perfekt. Da er vi tilbake til APB. Alt må på bordet, så må det ryddes opp.