«Viser ingen tegn til å abdisere»

«I begynnelsen var mørket» er den fjerde boken om Eddie Feber, etterforskeren jeg må slutte å tenke på som «den nye fyren». (Det begynner å bli en stund siden Fossum førtidspensjonerte sin klassiske detektiv Konrad Sejer.)

Vi blir også kjent med Ruben Kornell i denne boka, en rødhåret krølltopp av en syttenåring.

Ruben er tynn og spinkel, og kvikk i hodet. Innimellom litt i kvikkeste laget for sitt eget beste. Han er for seg og frampå, et ekte løvetannbarn.

Både livs­kraftig og skjør, en ung kropp med en ung sjel, og med et hode du føler du må være forsiktig med å blåse på, av frykt for at det hele skal bare fyke av gårde:

En varslet forbrytelse

Det er tydelig at Fossum liker det nye mennesket hun har diktet opp. Den gamle damen Ruben bor hos, liker ham også.

Det er derfor hun har tatt Ruben inn under sine vinger og lar ham få flytte inn, mot at han klipper plenen og gjør småærend. Om kvelden sitter de sammen og ser på true-crime på TV.

Til og med Eddie Feber liker Ruben, denne fremmelige sytten­åringen som en dag dukker opp på politi­kammeret for å melde om en forbrytelse som ennå ikke er begått.

Han har nemlig overhørt noe, i et gammelt nedlagt grendehus, morgenen etter en fest. Ruben kan fortelle at han våkner opp av at to menn sitter og snakker, to menn han aldri har sett før.

Han hører ikke hva de sier, men kan skjelne enkelte ord. Muligens planlegger de noe, noe illevarslende.

Eddie er lydhør og tvilende. Han må innrømme at dette er litt tynt å gå til politi­kammeret med, og slett ikke noe grunnlag for å beordre full utrykning.

Hør Ola Hegdal om Fossums nyeste i «Åpen bok: Kritikerne»:

Og når det første drapet inntreffer, må Eddie Feber begynne å tenke. Har han blitt lurt av den sårbare og fremmelige sytten­åringen?

Er de to mystiske mennene bare en avlednings­manøver? For det blir åpenbart for de fleste på politi­kammeret at en av de fremste mistenkte i denne saken nødvendigvis må være Ruben Kornell.

Ånden over vannene

Karin Fossum har gjort det til sin spesialitet å foreta fridykk i forstyrrede sinn. Denne gang gjør hun det litt enklere både for seg selv og leseren. Fortellingen veksler i hovedsak mellom etterforsker Feber og mistenkte Ruben Kornell.

Disse to er atskillig hyggeligere bekjentskaper enn noen av de mer depriverte typene vi har møtt i Fossums tidligere bøker.

I tillegg tar hun her et grep som overrasker: å innføre en tredje ubestemmelig stemme i boken, helt fra start.

Den svever over vannene, betrakter det hele på avstand og filosoferer litt over menneskenes vilkår og livets gang. Hvem er dette? En slags lokal naturånd? Eller er det Fossum selv som svever omkring og kikker på skaper­verket sitt?

Gradvis blir det klart for oss at dette faktisk er et slags gjenferd som ennå ikke har funnet sin hvile. Kan den denne svevende bevisstheten ha en forbindelse med den aktuelle saken?

Jeg har alltid oppfattet det fossumske univers som typisk dennesidig. Om det skal ses på som et uttrykk for en personlig spirituell oppvåkning eller for nyåndeligheten i samfunnet, eller om det bare er et fiffig forteller­grep, skal jeg ikke prøve å gjette på.

I fortellingen fungerer det iallfall utmerket.

God start og slutt

Så hvordan går det med denne historien? Jeg synes åpningen er fantasi­eggende, empatisk og passe skummel. Så dabber det litt av i midten, med etterforskningen og en del dramatiske begivenheter, om ikke alltid like troverdige.

Til gjengjeld er det en fullt ut tilfreds­stillende slutt.

Så for alle som er skuffet over kongehuset, kan jeg berolige med at det ikke er noe som skranter i krim­monarkiet.

Karin Fossum er per i dag vår ubestridte krim­dronning, og hun viser ingen tegn til å skulle abdisere.