Vindkraft og kabler skader vassdrag og truer kraftsikkerheten

GJESTEKOMMENTAR: Kabler og vindkraft truer både forsyningssikkerheten og naturen – på en gang.

Fra Måkafjellet vindindustrianlegg Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

I det siste har det vært oppmerksomhet om nedtappede vannmagasiner i Sør-Norge, og at det ser spøkje ut før vinteren. Ikke helt ulikt 2022 med rekordhøye priser og risiko for strømrasjonering, som heldigvis ble avblåst på grunn av store nedbørsmengder seinhøstes.

Det har vært mye underlig utenomsnakk om grunnene til denne situasjonen. NRK gjorde en sak om dette, der lite regn og snø ble nevnt, men det var tyst om at vi har eksportert det remmer og tøy kan holde, riktignok ble saken oppdatert flere dager etterpå med dette poenget. Lyse Energi hadde en reels der det også snakkes om lite nedbør, men ikke noe om eksport.

Kanskje jeg har noe å lære av den strategien når kona konfronterer meg med slunken konto. Jeg kan klage på lav lønn, men beleilig unngå å nevne de svære summene jeg har brukt på fyll og eksklusivt turutstyr. Man kan selvsagt ikke bare se på inntektene, regn og snø, men se bort fra hvor mye man har brukt, altså strømforbruk og eksport. Fasit er altså at vi har nettoeksportert store mengder strøm, på tross av lite nedbør.

For oss som er over gjennomsnittet trygghetsorienterte med høy grad av katastrofebevissthet, gir dette grunn til uro. Hva betyr nedtappede magasiner for forsyningssikkerheten og strømprisene utover høsten og vinteren? Gambler vi på en regnfylt høst?

Vindkraft skader vassdrag

Og minst like viktig: Hva betyr denne frie flyten av strøm for økologi og natur? Siden kablene åpnet har det vært regelen heller enn unntaket at magasinene har vært tappet langt under vanlig nivå om sommeren på grunn av eksport. Aftenbladets grundige reportasje den 15.8. viser den begredelige tilstanden i magasinene, der sau og vilt går seg fast i gjørma (sjøbunnen) når de skal ned til vannet for å drikke. Sund blir til elver, strandsoner tørker ut til skade for planter og smådyr som lever der. Og fisken sliter med matmangel og gyteplasser utenfor rekkevidde.

I tillegg tvinges man til mye mer effektkjøring, som er en voldsom og sterkt svingende nedtapping, for å balansere for den økende andel ustabil vindkraft i systemet. Prisene går da opp og ned som en jojo. Effektkjøringen er til stor ulempe for livet i og nær vassdragene. Elver og vassdrag får sterkt svingende vannføring, med tørrlegging avløst av flom, oppvirvling av sedimenter og grums, og skadelige temperatursvingninger. Og mer slitasje på vannkraftanleggene også, for den saks skyld.

At vindkraft i Norge fører til uopprettelige skader på landskapet er vi blitt klar over. Men at vindkraften skader vann og vassdrag lyder kontraintuitivt, men slik er det. Vindkraft gjør rett og slett vannkraften enda mer naturskadelig enn den trengte å være. Dette kan nedgradere statusen vannkraft har som en bærekraftig fornybar kilde, som EU vurderte allerede i 2021.

Vi skal huske at Frankrike og andre europeiske land tidvis stenger ned termiske kraftverk (kjerne- og kullkraftverk), fordi kjølevannet varmer elvene opp til skade for økologien. Vi bør tenke minst like mye på livet i våre vann og vassdrag.

Forsyningsusikkerhet

Så sies det at kablene og vindkraften gir forsyningssikkerhet. Kanskje jeg er litt treg, men det lyder ikke veldig trygt å tappe ned egne lagre før vinteren, og håpe at ustabil og tilfeldig kraft kan gi oss den effekten vi trenger, akkurat når vi trenger den. Hva med de dagene der det kaldt, lite sol og vindstille i Europa, såkalt dunkelflaute, som kan vare dager og uker?

Når energiminister Terje Aasland (Ap) blir konfrontert med nedtappede magasiner, beroliger han oss med at vi har jo flerårsmagasiner som Blåsjø. Man kan ikke unngå å stusse litt over det. For myndighetenes kronargument har jo vært at det er kablene til England og Tyskland som skal gi oss forsyningssikkerhet. Kritikerne har derimot hele tiden påpekt at det gir ingen sikkerhet å koble seg til store underskuddsområder med ustabil kraft. Vår sikkerhet ligger i det jevnlige overskuddet, den fornuftige utvekslingen med Sverige, og de batteriene som våre magasiner er – særlig flerårsmagasinene. Om noe, burde vi heller bygd sterkere overføringskapasitet til Nord-Norge for å utnytte det store overskuddet der.

Når Aasland nå innser det åpenbare, at fri flyt i Tysklands- og Englandskablene tapper oss ned og svekker forsyningssikkerheten, ja da heter det plutselig at det er flerårsmagasinene som gir oss sikkerhet. Det samme som kritikere har sagt hele tiden. Det er forstemmende å se at igjen har vindkraft- og kabelkritikere hatt en klarere situasjonsforståelse enn myndighetene.

Vi må reforhandle

Når det er sagt, kabler i seg selv er fornuftig. Vi bør eksportere overskuddsvann i stedet for å skylle det uutnyttet på havet. Men vi må få mer kontroll på mengden og flyten. Selv om Norge oppfører seg som om regler fra EU kommer fra Sinaifjellet, er det på høy tid at vi reforhandler avtalene og i det minste krever eksportstopp når fyllingsnivåene er faretruende lave. Som Rødt og INp krever, og Frp og SV også er positive til, så vidt jeg vet.

Vi, som et av verdens mest elektrifiserte land som nesten utelukkende bruker strøm til oppvarming, må kunne sikre oss selv til vinteren. Vi kan i skrivende stund lese at Tyskland allerede har fylt opp gasslagrene for å ruste seg – EU har nemlig krevd minimum 70 prosent nivå av gass før den kalde årstiden.

Legg merke til forskjellen her. I EU kan man kjøpe gass for å få nok til vinteren. Men vi kan ikke kjøpe mer regn og snø. Når vi har gjort oss helt avhengig av vannkraft, må den forvaltes varsomt – både for forsyningssikkerheten og av hensynet til naturen.

• Jørg Arne Jørgensens gjestekommentarer
• Andre gjestekommentarer