Vil sannsynligvis føre til mer og ikke mindre kriminalitet

Som sosiolog er det som foregår i Sverige, og delvis nå også i Norge, uhyggelig interessant. Antallet sprengninger, skyteepisoder og mord i svenske storbyer har på ganske få år økt dramatisk. «Dette er vår revolusjon», uttalte den svenske kriminologinestoren Jercy Sarnecki på et foredrag jeg var på i forrige måned. Ikke bare fordi kriminaliteten i seg selv er så grov, og økningen så dramatisk, men også fordi håndteringen av denne kriminaliteten ser ut til å endre Sverige på grunnleggende vis.

Derfor kastet jeg meg over boken ‘Gängkiminalitet: Från gatan til sociale medier’, da den kom ut for kort tid siden. Boken er skrevet av de svenske kriminologene David Sausdal og Erik Hannerz, og er, så vidt meg bekjent, den første skandinaviske læreboken som sammenfatter nordisk og internasjonal forskning på kriminelle gjenger. Min hovedinnvending mot boka er at den burde viet mer plass til å diskutere hvorfor gjengkriminaliteten har fått slikt fotfeste i akkurat Sverige og akkurat nå. Det spørsmålet behandles for knapt, men boka er ellers grundig og god når den tar for seg hva og hvor gjenger er, hvorfor unge blir med i gjenger, og hvordan gjengkriminalitet best kan forebygges.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor unge mennesker blir med i gjenger skiller Sausdal og Hannerz mellom ‘push’ og ‘pull’ faktorer. Dette er velkjent men like fullt viktig: Faktorer som bidrar til å ‘presse’ ungdom inn i gjenger handler om å vokse opp i utsatte familier i utsatte områder hvor gjenger allerede er etablert. Selv om politidirektøren på Debatten på NRK for to uker siden oppfordret alle norske foreldre til å følge med på egne ungdommer for å forebygge rekruttering til gjengoppdrag, er forskningen ganske klar på at velintegrerte ungdommer som vokser opp i trygge hjem i velfungerende nabolag har mye mindre sannsynlighet for å bli rekruttert inn i en gjeng enn sårbare ungdom som vokser opp i trøblete hjem i ressursfattigere områder. Praktisk talt «alle demografiske analyser av det gjennomsnittlige gjengmedlemmets bakgrunn [viser] at de oftest er unge menn/kvinner som kommer fra marginaliserte og sosialt utsatte oppvekstforhold og familiebakgrunner», skriver Sausdal og Hannerz.

Faktorene som trekker ungdom mot gjengene må imidlertid også forstås. Selv om gjengmedlemmer viser frem dyre klokker, kontanter og fete biler på sosiale medier, viser forfatterne at det sosiale og symbolske er viktigere drivkrefter enn muligheten til å tjene penger. Å føle seg inkludert i gjengen kan være attraktivt når man føler seg ekskludert i samfunnet. Særlig viktig er kampen om å oppnå respekt, for ungdom som har møtt mye forakt og har lav selvrespekt.

I bokas siste del går forfatterne gjennom aktuell forskning på forebygging av gjengkriminalitet. De beskriver programmer og metodikker som har vist seg å fungere, og de redegjør også for noen typer tiltak som skader mer enn de hjelper.

Og det er her boka blir høyaktuell for dagens kriminalpolitiske debatt. Å ‘knuse gjengene’ ved å utelukkende prioritere strengere straffer kan fremstå som sunn fornuft og er definitivt fristende for politikere på velgerjakt, men vil sannsynligvis føre til mer og ikke mindre kriminalitet. Det er forskningsmessig belegg for at det å oppklare (gjeng)kriminalitet, og det å avgjøre saker raskt, kan forebygge ny kriminalitet. Den norske satsningen på hurtigdomstol for ungdom kan derfor ha mye for seg. Men å øke strafferammene ser hverken ut til å ha allmenn- eller individualpreventiv effekt. Snarere viser forskning at fengselsopphold kan ha kriminalitetsfremmende effekter for gjengkriminelle: Det kan bidra til status og respekt internt i gjengen, og fengslene fungerer ofte som nettverksbyggende forbryterskoler.

Det er imidlertid straffesporet som Sverige nå prioriterer. Innen 2033 skal Sverige tredoble fengselskapasiteten, og den svenske regjering har inngått en avtale med Estland om å leie 600 fengselsplasser i estlandske fengsler fra neste år. De planlagte straffeskjerpelsene vil frem til 2033 føre til en ekstrakostnad for svensk kriminalomsorg tilsvarende 97 milliarder svenske kroner. For samme sum kunne man lønnet 10 000 flere svenske lærere eller sosialarbeidere.

Alvorlig kriminalitet må selvsagt møtes med alvorlige reaksjoner. Men dersom man på alvor ønsker å redusere gjengkriminaliteten, skriver Sausdal og Hannerz, bør forebyggingsinnsatsen inneholde langt mer enn straffeskjerpelser. Det er også poenget til Nico J. Åland, en lokal ildsjel på Finnsnes i Troms. Han driver en populær mekkegarasje for ungdom som er interessert i bil og råning. Til NRK uttalte han at alt snakket om flere ungdomsfengsler «og andre fette idiotiske ting» er en eneste stor avsporing. Det virkelig viktige, sier Åland, er å skape meningsfulle muligheter for «unge som ikke har lyst til å gjøre ugagn».

Mekkegarasjer over hele landet stanser i seg selv ikke gjengkriminaliteten. Men det grunnleggende poenget hans har god støtte i forskningslitteraturen Sausdal og Hannerz pløyer gjennom: Ungdom som føler tilhørighet i gode fellesskap vil sjeldnere søke tilhørighet i dårlige fellesskap.