Vi trenger ikke å kaste de statlige milliardene rett inn i et sort hull

KOMMENTAR: Vi trenger ikke å kaste de statlige milliardene rett inn i et sort hull.

Statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) og Knut Flakk, Gründer, investor og eier i Flakk Gruppen under åpningen av Hellesylt Hydrogen Hub i september. Prosjektet har fått 35 millioner kroner i grønt vekstlån fra Innovasjon Norge. Dette er et av flere mindre hydrogenanlegg som er startet opp i 2024. Flere større prosjekter innen hydrogen og ammoniakk er utsatt eller droppet. Foto: Javad M. Parsa / NTB

Forrige uke holdt Aker Horizons, Kjell Inge Røkkes selskap for grønne investeringer, en presentasjon om resultatene i tredje kvartal.

Der kom det blant annet fram at underselskapet Aker Horizons Asset Development, som driver med utvikling av hydrogen-prosjekter, hadde gått på en smell i Norge.

Dialogen med en industriell aktør på et prosjekt i Rjukan hadde stoppet opp. Prosjektet er satt på pause.

At Aker-konsernet taper penger, går jo stort sett ut over eiere og aksjonærer. Men her handler det om støtte fra staten, fra våre skattepenger.

Statsstøtten

Aker Horizons Asset Developments prosjekt for utvikling av et storskala produksjonsanlegg for grønn hydrogen – hydrogen laget gjennom elektrolyse med bruk av fornybar kraft – fikk i fjor støtte fra Innovasjon Norge.

Hvor mye Innovasjon Norge forvalter besluttes årlig gjennom statsbudsjettet. Og i fjor bidro Innovasjon Norge med totalt 7,1 milliarder kroner i form av tilskudd, lån og garantier.

Det prosjektet som i fjor fikk det aller største tilskuddet, var nettopp Aker Horizons Asset developments hydrogenprosjekt på Rjukan.

Finansieringen fra Innovasjon Norge var en kombinasjon av 85 millioner kroner i tilskudd (les: statsstøtte) og 50 millioner i lån.

Blått hydrogen

Også Akers prosjekt for produksjon av blått hydrogen – altså fra gass med karbonfangst- og lagring – på Aukra er kansellert etter at en ny eksportrørledning for hydrogen mellom Norge og Tyskland ikke blir noe av.

I september skrinla Equinor planene om hydrogenproduksjon i Norge og rør til Europa som var del av en samarbeidsavtale med tyske RWE. Markedssiden på hydrogen er ikke på plass. Tilbudssiden er heller ikke på plass, sa Equinor.

Uken etterpå sa Shell det samme, da de skrinla sitt prosjekt.

Disse prosjektene har ikke fått statsstøtte, men de er en god indikasjon på hva markedet og private investorer tenker om hydrogen og lønnsomhet.

De er ikke de eneste. Flere selskaper både i Norge og i utlandet har lagt bort flere store hydrogen- og ammoniakksatsinger den siste tiden.

Subsidier på subsidier

Tanken er at vi skal produsere store mengder havvind på norsk sokkel. Vi har ikke nett til å ta imot all denne havvinden. En av løsningene er å eksportere denne kraften til andre land. En annen er å lage hydrogen av vindkraft når det ikke er noe sted å gjøre av den.

Problemet er at dette er ekstremt dyrt i Norge. Det kan lønne seg i for eksempel Nord-Tyskland, der utbygging av vindkraft er relativt billig, allerede nedbetalt, og der det ofte er innestengt vindkraft på grunn av dårlig nett.

I Norge planlegger både regjeringen og Høyre å gjøre det motsatte. Først bygge ut store mengder havvind, som på norsk sokkel, ifølge blant andre NVE, trolig ikke vil bli lønnsomt, selv etter 2040. Og som betyr at vi må fortsette å subsidiere havvind med nye titalls milliarder.

Så vi skal bruke denne subsidierte kraften til å produsere noe som heller ikke er lønnsomt, og som krever enda flere subsidier.

Dyrt!

Ifølge Enova er kostnaden for produksjon av én kilo hydrogen i overkant av 60 kroner per kilo.

I tillegg kommer kostnadene ved komprimering og distribusjon. Når hydrogenet kommer fram til en bil eller ferje, må det gjennom en brenselcelle med virkningsgrad på rundt 50 prosent før man har elektrisk energi til en elektromotor. Dette betyr en total kostnad på rundt 15 kroner per kilo, eller rundt 5 kroner per kWh elektrisk energi.

Til sammenligning, hvis den samme elektromotoren blir drevet direkte fra nettet, er prisen maksimalt 1,5 kroner per kWh.

Kanskje da ikke rart at DNV i sin siste Energy Transition Outlook har nedjustert sine forventninger til hydrogen globalt. Tidligere har de ment at hydrogen og produktene som kommer fra hydrogen, ville utgjøre rundt 15 prosent av verdens energietterspørsel i 2050. Nå forventer de at dette kommer til å utgjøre bare 0,25 prosent i 2040 og 4 prosent i 2050.

Offentlige løfter

Her i Norge mener industrien selv at svikten i hydrogenmarkedet skyldes løfter fra det offentlige som ikke holdes, og at dagens virkemidler ikke er tilstrekkelige til å utløse investeringsbeslutninger.

De vil, oversatt til vanlig norsk, altså ha staten til å betale for «eventyret».

Leder Ingebjørg Telnes Wilhelmsen i Norsk Hydrogenforum sa i oktober til E24 at bransjen ønsker seg avlastning (les: subsidier) på grunn av prisgapet mellom fossil og hydrogen. Og at Norge må bidra med én milliard kroner til den europeiske hydrogenbanken, sånn at prosjekter kan komme raskere i gang.

«Vi har støvsuget markedet etter egenkapital», sa Tore Enger i Teco 2030.

Kanskje nettopp dette burde være et tegn på at de som vurderer å investere sine egne penger, ikke ser lønnsomhet i dette.

Ikke et nytt industrieventyr

Det er 75 prosjekter innen produksjon av fornybart og lavkarbon hydrogen, ifølge en oversikt fra Norsk Hydrogenforum.

Hvor mye statsstøtte snakker vi egentlig om til disse, i tillegg til de milliardene i støtte som allerede er gitt til prosjekter som ikke har blitt noe av? I flere selskaper har store deler av støtten i tillegg gått til lønninger til ansatte langt over gjennomsnittet i Norge. Hvor mye skal staten støtte av dette?

At regjeringen kaster penger etter det den selv har pekt ut som «vinnernæringer» i et politikerstyrt næringsløfte, gjør ikke dette mer lønnsomt eller realistisk.

Vi har nok av andre ting å bruke pengene på statsbudsjettet til. Og det er nok av andre gode ideer her i landet som trenger langt mindre starthjelp.