Vi trenger en politikk som setter menneskene først

Et hjem er noe som skjer, det er noe som er. Det er en sosial og emosjonell base, det er struktur og fire vegger. Og, dessverre, for mange mennesker i Kristiansand er bolig blitt vanskelig og komplisert. Det handler ikke bare om prisene som stiger, men om tryggheten og fellesskapet som hører til et hjem. Unge som ikke kommer inn på markedet. Eldre som blir sittende alene i boliger de ikke mestrer eller som er hensiktsmessige lenger. Barnefamilier som merker at økonomien ikke går opp. De fleste har heldigvis tak over hodet, men altfor mange savner å høre til.

Vi snakker ofte om fellesskap, men det må bygges i praksis. Og det må vedlikeholdes. Vi må planlegge byer og nabolag der folk faktisk møtes, deler hverdagen og føler seg trygge. I dag bygges det mye, men altfor ofte med markedets logikk i førersetet. Vi trenger en politikk som setter menneskene først.

Kongens Senter i Kristiansand ble tenkt som et generasjonsfellesskap hvor unge, eldre og familier kunne bo sammen og dele rom, tjenester og ansvar. Det skulle være et svar på ensomhet, på presset økonomi og et ønske om mer fellesskap i hverdagen. Modellen var Generationernes Hus i Århus. Så ble det stille. Kommunen ville ikke. Modellen virket heller ikke som den var tiltenkt. Det viser seg at slike prosjekter ofte møter på flere barrierer som gjør at det stopper opp. Ikke fordi konseptet er dårlig, men fordi systemet ikke gir forutsigbarhet for dem som vil satse og tenke nytt. Fordi det må ligge en vilje bak, også fra dem som ønsker å bo der. De strukturene finnes ikke godt nok i dag.

Flere utbyggere ønsker å bygge fellesskapsboliger. De ser behovet og potensialet. Men de møter et uklart regelverk, lite fleksibilitet i Husbanken og varierende signaler fra kommunen. Mange prosjekter stopper før de kommer i gang, og aktører som faktisk vil bidra til sosial innovasjon, opplever å møte et system som er rigget for det tradisjonelle markedet og systemene i det offentlige. Resultatet blir at gode initiativ blir stående på vent. Det er et tap, både for dem som vil bygge og for dem som trenger et bedre sted å bo. Samtidig vokser forskjellene i boligmarkedet. For unge i etableringsfasen handler det ikke lenger om å finne drømmeboligen, men om å få et sted å starte. For eldre handler det om trygghet, nærhet og tilhørighet. Men det må også kunne handle om å bygge en by som henger sammen sosialt, hvor boligpolitikken er mer enn et spørsmål om antall boliger bygget pr år. Den må handle om hvordan vi vil leve.

I Danmark og Sverige har de gått foran i mange år. De bruker boligpolitikken som et redskap for sosial velferd, og tenker både nytt og gammelt om hva som virker og ikke.

De såkalte almene boliger har vært et viktig verktøy i flere tiår. Dette er boliger som eies og forvaltes av ikke-kommersielle boligforeninger, og som gir rimelige leiepriser, stabile bomiljø og sosial blanding i byene. Ordningen har gjort det mulig for vanlige folk å bo sentralt, og sikret at byutviklingen ikke bare styres av markedsprisene.

I Sverige har en lignende tradisjon vokst fram gjennom de kommunale boligforetakene og kooperative boligformer. I nyere tid har tankene rundt en tredje boligsektor, der offentlig og privat samarbeid skal sikre rimelige boliger og langsiktig eierskap festet seg. Kommunene bruker både tomtepolitikk og tilskudd for å støtte opp under bofellesskap og sosiale boligformer. I slike fellesskap har beboerne ansvar og forventninger. De deltar aktivt, hjelper hverandre og skaper stabile nærmiljø.

Visjonene er blitt en integrert del av boligpolitikken. Det stilles krav til hvordan mennesker lever sammen, ikke bare til hvordan byggene ser ut. Bolig sees som et middel til fellesskap, trivsel og velferd, og ikke bare som en privat investering. Når folk føler seg trygge og inkludert, reduseres ensomhet, og samfunnet sparer store kostnader på helse, omsorg og utenforskap.

Kristiansand kan ta lærdom av dette. Vi kan være byen som våger å tenke nytt. Vi har sterke fagmiljøer, seriøse utbyggere og et politisk miljø som ønsker utvikling. Da må vi gi tydelige og stabile rammer. Husbanken må åpne for flere måter å støtte på, inkludert drift til fellesskapsløsninger. Kommunen må ta lederskap og være en aktiv tilrettelegger. Det betyr å følge opp prosjekter over tid, bygge tillit til aktørene og bruke planpolitikken som et verktøy for sosial bærekraft i større grad enn i dag.

Det krever en erkjennelse av at bolig er en del av velferden, ikke bare et privat gode. Det krever at vi bruker de virkemidlene vi allerede har i arealpolitikken, finansiering og plan til å fremme trygghet, mangfold og deling. Og det krever at vi måler resultater i livskvalitet. Bolig er grunnmuren i et godt samfunn. Når vi planlegger Kristiansand videre, må vi bygge for folk, vi må se bolig som et sted for liv, ikke bare et objekt for kjøp og salg. Trygge hjem skaper trygge mennesker. Gode nabolag skaper fellesskap.

Det er fullt mulig å skape byer som binder mennesker sammen. Det handler om vilje, om lederskap, og om å forstå at det sosiale limet i et samfunn må bygges like bevisst som veier og bygg. Kristiansand skal være en by der folk bor godt, lever godt og hører til. Det er et ansvar vi alle deler, men det er politikken som må vise retningen.