Trekk heller i nødbremsen mens vi enda kan

For ti år siden var det flust av artikler med politikere og skoleledere som holdt frem nettbrett og sa «Dette er fremtiden!» De hadde hastverk med å få iPad inn i skolen, for at vi skulle være «fremoverlente» og «henge med i tiden.» Hvis ikke, kom vi til å «gå baklengs inn i fremtiden.»

Kunnskapsminister Sanner (H) hevdet at elevene «selv etterspør nettbrett». I en typisk video fra Asker kommune snakker barn som diktert: «Alle elever har fått en Chromebook som gjør det enkelt og morsomt å lære på nye måter.» Da så, når barna sier det! Ikke bare skal de ha Chromebook, de skal også være selgere for Google.

Da lærere opponerte mot fjerning av fysiske bøker, avfeide kunnskapsminister Melby (V) kritikken og betegnet det hele som «en utdatert debatt». Dette er arrogansen lærere og foreldre har blitt møtt med.

Nå ser vi en hel generasjon med svekkede ferdigheter. Elever har skrållet og trykket på skjermer i stedet for å lese, skrive og regne for egen maskin. Skoleledere har vært mer opptatt av merkevarebygging enn faglig integritet og kvalitet. Lærere mister autonomi og respekt, kunnskap og dannelse forvitrer. At elever går fra videregående til universitetene uten å være studieforberedte, er resultat av en villet og feilslått politikk.

Åpen

Nå som vi burde diskutere skader og ansvar, er ‘alle’ i stedet opptatte med å presse kunstig intelligens inn i skolen. Rett etter lanseringen av ChatGPT (og før noen rakk å diskutere etiske og juridiske problemer), ba kunnskapsminister Brenna (AP) skolene om å «omfavne ny teknologi». I Silicon Valley, hvor denne teknologien utvikles, ligger den største klyngen av skjermløse privatskoler i Verden. Når ansatte hos de store tech-selskapene nekter sine egne barn tilgang på hva de selv lager, hvorfor skal det ‘omfavnes’ i den norske skolen?

Dette er del av problemet: Ambisiøse aktører gjør karriere dersom de bruker det teknologioptimistiske kodespråket som belønnes. Om jeg sier «Dette er fremtiden, nå må vi omstille oss og gripe de mulighetene som digitaliseringen gir» – da vil jeg være en «fremtidsrettet» og «moderne» lærer. Følgelig promoteres Ja-mennesker, som i tur forsterker den gjeldende bekreftelseskulturen hvor alle opererer i samme ekkokammer.

Når alle på toppen tenker likt og bruker samme språk, ender vi med PR-filmer som denne fra Høgskolen i Østfold: «Vil du bli trygg på å forklare foreldrene hvorfor dere bruker digitalt utstyr i barnehagen? Ja, da er dette studiet noe for deg!» Skal det å lære seg å forsvare bruk av digitalt utstyr overfor foreldre være motivasjon for å ville jobbe med barn? Den salgsreplikken står som et dystopisk eksempel på hvordan våre dannelsesinstitusjoner har mistet seg selv.

Det er forunderlig at Skolen, som pleide å være en stolt og konservativ institusjon, mangler selvtillit og gjør seg så billig i møtet med markedskreftene. Nasjonal digital læringsarena (NDLA) oppfordrer nå lærere til å bruke en ‘praterobot’ for å lage undervisningsopplegg. Nei takk, det klarer jeg fint selv. Som lærer vil jeg lage egne opplegg og ha eierskap til egen undervisning. Vi stagnerer som art når vi overlater tenkingen til maskiner. God formidling bygger på menneskelige dimensjoner som kunnskap, relasjoner og personlig egnethet, ikke digital teknologi. Fremtidens borgere må lære seg å tenke og skape, løse problemer og ta egne avgjørelser – løsrevet fra skjerm.

Åpen

Læringen må stimulere fantasi, kreativitet og selvstendighet. Har vi glemt hva mennesket er i stand til? Mayaene regnet ut Venus’ bane rundt Sola på 800-tallet uten timeglass og kalkulator. Romernes betong var mer solid enn noe som støpes i dag. NASA landet på Månen uten KI. Platon og Konfucius kunne ett og annet om formidling. Fem tusen år med visdom og erfaring er ikke utgått på dato, bare fordi vi har fått skjermer med touch.

Våre ledere må slutte å jage fremtiden. Stå heller opp mot digitaliseringen og den rastløse endringskulturen som stadig presser frem nye «omstillinger» for at vi skal «henge med i tiden.»

Ja, KI har noen positive bruksmål, men skolen bør være det siste samfunnsområdet som formes av næringsliv og tidens trender. Juridiske rammeverk må på plass for å hindre at skolen fortsetter å være laboratorium for utprøving av nye teknologier med elever som forsøkskaniner.

At vi kan innføre KI, betyr ikke at vi må. Argumentene er stort sett bare resirkulering av vante floskler: Vi må være fremoverlente, for hvis ikke, bare gjett, da går vi baklengs inn i fremtiden.

Slik fungerer KI som en selvoppfyllende profeti: Vi skaper et falskt behov som krever innføring av teknologi vi ikke trenger, for å presse gjennom løsninger på problemer som ikke finnes. Denne aforismen fra Kafka oppsummerer den rådende mentaliteten: «Fra og med et visst punkt er det ingen vei tilbake. Dette punktet må nås.» Trekk heller i nødbremsen mens vi enda kan.