Armlengdes avstand-prinsippet i Kulturloven gjelder ikke bare når vi sitter i møterom og stemmer over saker. Det gjelder også når vi som politikere uttaler oss offentlig.
Loven er klinkende klar: vurderinger som bygger på kunstfaglig skjønn skal tas av fagfolk, ikke av politikere, og ikke gjennom politisk påvirkning pakket inn som et «engasjert leserinnlegg».
Det er hele poenget med armlengde. Kunst skal være fri, ikke styres av hva politikere personlig ønsker å se mer av.
Når en politiker begynner å mene hvem som bør stilles ut, hva som bør vises, og hvilke kriterier som «burde brukes», trår man rett inn i det loven prøver å beskytte mot. § 2a er ikke pynt. Den finnes for å hindre nettopp den typen innblanding.
Kunsthallen - slik får vi mer engasjement
Åpen
I tillegg er det verdt å minne om at disse spørsmålene allerede ble tatt opp i Kultur- og idrettsutvalget. De ble besvart av kulturdirektøren og undertegnende i møtet, og bare noen minutter før hadde vi faktisk en egen sak om armlengdes avstand-prinsippet. Det gjør det ekstra oppsiktsvekkende at Steinar Bergstøl Andersen følger opp med et leserinnlegg som i praksis utfordrer nettopp det prinsippet vi satt og behandlet noen dager tidligere.
Og ærlig talt: dette handler ikke bare om lovverket, men om ganske grunnleggende rolleforståelse.
Er dette byens nye kunstdirektør?
Det blir problematisk når politikere forsøker å påvirke innholdet i en kunstinstitusjon. Spørsmålene som ble stilt i forkant tyder dessuten på at man ikke helt har satt seg inn i hva Kunsthallen faktisk er, eller hvilke rammer de jobber innenfor.
I tillegg kommer et helt konkret faktum: bruken av Kunsthallen er regulert gjennom en leieavtale mellom kommunen og institusjonen. Den avtalen definerer både formålet og rammene for driften. Den åpner ikke for kommersiell virksomhet à la pub-virksomhet. Å foreslå slike endringer i et debattinnlegg endrer verken kontrakten eller kommunens ansvar. Det er heller ikke realistisk, verken juridisk eller praktisk.
Engasjement for kultur er bra og det trenger vi. Men vi må klare å skille mellom engasjement og innblanding.
Som politikere har vi et ansvar for å holde avstand til kunstfaglige vurderinger, og ikke forsøke å styre dem gjennom personlige preferanser og medieutspill. Der går grensa. Og dette er ikke bare en personlig mening jeg har. Dette er noe som er lovfestet.












English (US)