Vi må tørre å stille det ubehagelige spørsmålet

Debatten om arbeidsinkludering er viktig. Ambisjonen om å få flere i arbeid deles av oss alle. Etter kronikkene i Fædrelandsvennen av Onar Aanestad og Øystein Spjelkavik har vi behov for å gi OsloKollega sitt syn på arbeidsinkludering. Det er avgjørende at vi er ærlige om hva som faktisk virker – og hva som ikke gjør det.

I kronikken til Onar Aanestad mener han at vi trenger mer innovasjon, ikke mer tradisjon. Dette er vi enige i. Problemet er bare det at løsningen han løfter fram i stor grad er nettopp den tradisjonelle formen for arbeidsinkludering som vi har kjent til de siste 30 årene. Å utvide antallet arbeidsplasser i inkluderingsbedrifter, i interne og skjermede arenaer, representerer ikke et nytt svar, men videreføring av en modell som i begrenset grad lykkes med det som må være hovedmålet fremover: overgang til ordinært arbeid.

Åpen

Vi støtter derfor Øystein Spjelkavik i hans poeng: Inkludering må skje i det ordinære arbeidslivet – ikke gjennom flere ekstraordinære arbeidsplasser i et parallelt system. Dette kan ikke løses ved å omdefinere hva vi legger i begrepet ordinært arbeidsliv, slik Aanestad tar til orde for.

Arbeidet som gjøres i inkluderingsbedrifter er viktig for mange mennesker. Det gir struktur, mening og tilhørighet. For den enkelte kan det oppleves som en jobb – og det er det også. Men å omtale dette som en løsning på arbeidslinjas største utfordringer, blir misvisende.

I OsloKollega har vi så mange soleklare eksempler på hvordan arbeidsgivere i ordinære virksomheter har tro på folk, finner gode løsninger og legger til rette for at folk får brukt arbeidsevnen sin, i motsetning til hva Aanestad uttrykker. Som Spjelkavik skriver: når arbeidsgivere gjør dette «skjer inkluderingen der den betyr mest, i de samme felleskapene som resten av arbeidslivet, ikke i egne systemer ved siden av».

Åpen

Vi må derfor tørre å stille det ubehagelige spørsmålet: Hvis målet er at flere skal inn i ordinært arbeid, hvorfor satser vi da på løsninger som i praksis ofte blir varige alternativer - utenfor? Det handler ikke om å «gjøre folk klare» i skjermede omgivelser. Det handler om å gjøre arbeidslivet klart for folk, og hvordan vi kan styrke kompetansen og metodene som gjør det ordinære arbeidslivet tilgjengelig for flere.

Skyldes utfordringene i arbeidsinkludering urealistiske idealer, eller er det implementeringen som svikter? Erfaringer tyder på at det ofte handler om kompetanse, tydelighet i føringer og hvordan vi faktisk legger til rette for inkludering i praksis. Vi i OsloKollega jobber derfor med å utvikle kompetanse innen Customized Employment (CE), en metodisk tilnærming til arbeidsinkludering med fokus på skreddersøm – nettopp fordi vi mener at bedre praksis er en nøkkel til økt inkludering.

Customized Employment tar utgangspunkt i at arbeid ikke bare er et spørsmål om individuelle kvalifikasjoner, men i stedet om hvordan omgivelsene tilrettelegges, slik at arbeidsevne kan utvikles og tilrettelegges for. Dette er i tråd med FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Den er tydelig på at mennesker med funksjonsnedsettelse skal ha reell og lik tilgang til arbeid på linje med andre. Vi velger derfor å fokusere på kompetanseutvikling som kan bidra til å oppfylle denne rettigheten for flere.

Det er positivt at vi diskuterer bredere forståelser av arbeid og verdiskaping. Men dersom denne diskusjonen brukes til å legitimere varige parallelle systemer, beveger vi oss bort fra - ikke nærmere - målene i CRPD.

Inkludering må bygges der arbeidslivet faktisk er – ikke rundt det. Skal flere få reell tilgang til rettigheter, deltakelse og utviklingsmuligheter, må inkluderingskompetansen utvikles i det ordinære arbeidslivet.

Når så mange fortsatt står utenfor, har vi ikke råd til noe annet.

Åpen