Gutten som kom hit, sto plutselig i uniform for kongen av Norge. Noen år senere ga han meg noe tilbake.

Gutten som kom hit utenfra, sto plutselig i uniform for kongen av Norge. Noen år senere ga han meg noe tilbake, uten å vite det.

Kong Harald besøkte Askvoll kommune på siste dag av det tre dager lange fylkesbesøket til Vestland fylke i mai. Foto: Cornelius Poppe, NTB

Innlegget ble først publisert på Marvatis Facebook-side.

I går skrev jeg: «4 kommuner igjen, Harald. Kom deg hjem.»

Rindal. Høylandet. Siljan. Nissedal.

Jeg mente det. Jeg håpet behandlingen skulle virke, at kroppen skulle holde én runde til, og at dronning Sonja skulle få mannen sin hjem.

Det gjorde hun ikke.

Kong Harald er død.

Og fy faen, denne traff meg.

Jeg kom til Norge som 7-åring. Jeg måtte lære Norge underveis. Språket. Kodene. 17. mai. Dugnad. Alt det nordmenn bare kan.

Jeg tjenestegjorde i Hans Majestet Kongens Garde ved Elverum. Gutten som kom hit utenfra, sto plutselig i uniform for kongen av Norge. Noen år senere ga han meg noe tilbake, uten å vite det: Han fikk meg til å føle meg norsk.

Mozzie Marvati tjenestegjorde i Eleverum. Foto: Privat

I 2016 sto kong Harald i Slottsparken og fortalte hvem nordmenn er. «Jenter som er glad i jenter. Gutter som er glad i gutter. Folk som tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Og nordmenn som også har innvandret hit.»

Iran sto ikke på listen. Det gjorde ingenting.

Det viktigste ordet var «også».

Så sa han: «Norge er dere. Norge er oss.»

Passet mitt hadde lenge sagt norsk. Kong Harald fikk det til å kjennes sånn.

Jeg vet at jeg ikke er alene. For mange av oss som kom hit utenfra, betydde det noe at kongen sa «oss». Ikke gjester. Ikke «dem». Oss.

Harald har vært der hele livet mitt. 17. mai. Nyttårsaften. Lillehammer. Kriser. Pandemi. 22. juli. Da Norge var knust, sa han: «Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten.»

Det var kanskje det han var best på. Å stå der.

Når du vokser opp uten mye nær familie rundt deg, får enkelte mennesker en rar plass i livet. Du kjenner dem ikke. Men de er der, år etter år.

Kong Harald ble litt sånn for meg. Norges bestefar. Og dermed litt min også.

I går lånte vi hans eget uttrykk: «Et trassig håp.» Vi håpet han skulle komme hjem.

Det gjorde han ikke.

Så ble det fire kommuner igjen.

Han rakk ikke absolutt alt. Men han rakk ganske mye.

35 år som konge. Og for minst én gutt som kom hit utenfra, klarte han noe ingen pass eller papirer fikk til:

Han fikk Norge til å føles som mitt også.

«Norge er dere. Norge er oss.»

Ja. Meg også.

Fra en tidligere gardist, en innvandrer og en nordmann:

Takk for turen, kongen.