Vi kan ikke tillate at barn lider mens vi venter på løsninger som ennå ikke er her

Selv om jeg forstår bekymringene rundt økt medisinbruk, er problemet langt mer komplekst, skriver Rolf Marin Bøe Lindgren. Illustrasjonsfoto: Shutterstock

Vi kan ikke tillate at barn lider mens vi venter på løsninger som ennå ikke er her.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Aftenposten 1. september mener fem psykiatere at medisinering av ADHD «har sklidd helt ut». Jeg setter pris på at de utdyper argumentene sine, men det blir ikke bedre. Selv om jeg forstår bekymringene rundt økt medisinbruk, er problemet langt mer komplekst.

Kan ikke organiseres vekk

Jeg har veiledet snaut 400 foreldre med barn som sliter på skolen, og hvor det er mistanke om at barnet kjeder seg på grunn av høybegavelse. Mange av disse barna har ADHD, men de får ikke utredning og medisinering, fordi de klarer seg for bra.

Det jeg har erfart, stemmer med forskningen: På et eller annet tidspunkt blir livet for komplisert, og de trenger utredning og behandling. Problemet er desto større for barn som ikke er høybegavede. ADHD er ikke bare hyperaktivitet. Det er en tilstand som medfører redusert evne til oppmerksomhet, og det går ut over alle aspekter i livet, ikke bare skole, men dagliglivet rent generelt.

Å organisere skolen slik at problemene med ADHD ikke viser seg så lett, ville hjulpet alle elever, men det ville ikke være noe argument mot tidlig diagnostisering og tidlig medisinering, fordi mye ikke kan organiseres vekk. ADHD har ingenting med skole å gjøre. Problemet med ADHD kan ikke løses i skolen.

Underpresterer og mobbes

Oppmerksomhetssvikten fører til at elever med ADHD underpresterer, fordi de ikke får med seg nok av undervisningen. Den fører til at de mobbes, fordi de ikke oppfatter nok av det som blir sagt og signalisert i sosial omgang med andre elever. Oppmerksomhetssvikten fører til økt trafikkrisiko, større problemer med å etablere parforhold, stifte familie og klare seg i arbeidslivet, og redusert levealder.

Jeg kan være enig i at Ritalin bare skal brukes der psykososiale tiltak ikke er tilstrekkelige, fordi det betyr at Ritalin alltid skal brukes. Det er nemlig ikke utviklet psykososiale tiltak som er tilstrekkelige i behandling av ADHD.

Det finnes psykososiale metoder som gjør at barnet ikke skaper uro i klassen, men ikke tiltak som hindrer barnet i å underprestere sosialt og akademisk.

Er ikke et amfetamin

Ritalin er ikke et lavdoseamfetamin, selv om metylfenidat, virkestoffet i Ritalin, har en lignende effekt på sentralnervesystemet. Det er imidlertid viktig å forstå at Ritalin ikke er et amfetaminderivat og virker på en annen måte. Å gi Ritalin til barn er derfor ikke det samme som å gi dem amfetamin, selv om enkelte ønskede effekter kan overlappe.

Tallet på resepter som skrives ut, er ikke høyt. Det tilsvarer ca. 1,5 prosent av befolkningen. Forskningen viser at ca. 6 prosent av alle barn i hele verden har ADHD. Det må altså skrives ut enda flere resepter før alle som trenger behandling, får det.

Ingen er mer for psykososiale tiltak enn jeg. Men vi kan ikke tillate at barn lider mens vi venter på løsninger som ennå ikke er her.