Vi har betalt for mye for matvarene i årevis

Kanskje har du irritert deg lenge over høye matvarepriser. For selv om du er flink, og sjekker prisene i ulike butikkjeder, er prisene mer eller mindre de samme.

Som forbruker blir man satt sjakk matt.

Og det er ikke tilfeldig, skal vi tro konklusjonen fra Konkurransetilsynet onsdag morgen. I årevis har konkurransen mellom kjedene vært for dårlig – og det har ført til høyere priser.

Helt tilbake i 2011 ble kjedene enige om å gi tilgang til hverandres butikker, der de ved hjelp av en håndskanner kunne hente inn så mye de ville av konkurrentenes priser.

Praksisen har begrenset konkurransen mellom dagligvarekjedene, og kjedene har fått gebyrer i milliardklassen.

– Svekket konkurranse betyr høyere priser for kundene, konkluderte tilsynsdirektør Tina Søreide på pressekonferansen.

Poenget med priskutt forsvinner

Så hvordan har dette ført til høyere priser?

Tenk på følgende: grunnen til at det kan lønne seg for en butikk å kutte prisene, er at man selger mer av den varen når kundene finner ut at man kan kjøpe den billigere der.

Men når konkurrentene med én gang kan kutte prisen tilsvarende, vinner ikke butikken nye kunder – og priskuttet er ikke lenger lønnsomt. Når konkurrentene kan følge lynraskt etter, har man ikke lenger en god grunn til å kutte prisene fordi alle taper på det.

Poenget med priskuttet, forsvinner.

Den raske responsen fra konkurrentene har derimot gjort det mer attraktivt å øke prisene, mener tilsynet. Når en kjede øker prisen, kan de andre følge etter – og alle tjener mer per vare og ingen har høyere pris enn de andre. Kjedene kan også lettere teste ut om konkurrentene responderer på prisøkningen, for så å sette ned prisen igjen om de ikke gjør det.

Det koster derfor lite å teste ut økte priser.

Tilsynets konklusjon er altså at prisjegerpraksisen gir insentiver til å øke prisene, fremfor å kutte dem – og at det har ført til høyere priser.

– Konkurranse er når du er usikker på konkurrentene, sa Magnus Friis Reitan i tilsynet på pressekonkurransen.

Nøyaktig hvor mye dette har kostet i kroner og øre, vet ingen. Søreide var klar på at hun ikke har regnet på nettoeffekten av praksisen, men sier at det er tilstrekkelig å vise at den har begrenset konkurransen.

Hva er egentlig problemet?

Så hva er egentlig problemet med at kjedene kjenner til hverandres priser? Hva er forskjellen mellom dette og to torghandlere som selger tomater ved siden av hverandre, og som hele tiden kan tilpasse seg konkurrenters priser?

Det korte svaret her er sannsynligvis at størrelsen betyr noe.

For det første kontrollerer disse tre dagligvarekjedene til sammen 95 (!) prosent av det norske dagligvaremarkedet. Konkurransetilsynet omtalte i dag markedet som et «høyt konsentrert oligopol», noe som har vært viktig for vurderingen i denne saken.

Et oligopol er når det meste av tilbudet i et marked kommer fra noen få bedrifter.

For det andre har prisjegerpraksisen vært svært omfattende. Prisjegere har vært innom konkurrentenes butikker flere ganger om dagen, og skannet alle prisene i hele butikken. Informasjonen om konkurrentenes priser har vært massiv, og kjedene har kunnet tilpasse seg konkurrentenes priser svært raskt.

Omfanget av tilpasninger har vært stort.

Konsekvensen for de tre matvarekjedene Norgesgruppen, Rema og Coop er bøter i milliardklassen: 2,3 milliarder kroner for Norgesgruppen og 1,3 milliarder kroner for hver av de to andre.

I 2018 startet tilsynet bevissikring hos kjedene, og varslet gebyrer på over 20 milliarder kroner i 2020.

Før sommeren ble varselet om gebyrer redusert til 5 milliarder, før konklusjonen falt i dag.

En rykende pistol

Det ble også lagt frem en «rykende pistol» på pressekonferansen, der tilsynet siterte fra en e-post hos en kjedene:

«Hadde ikke åpenheten vært der, så ville nok kreativiteten på prissetting vært større, til beste for forbruker», står det blant annet.

Enklere kan egentlig ikke tilsynets konklusjon oppsummeres.

Nå gjenstår det å se hva som skjer med praksisen fremover. Tilsynet mener at praksisen skal avvikles umiddelbart, uten å være helt presis på hva det innebærer.

Hva er lov, og hva er ikke lov fremover, er nok et spørsmål kjedene stiller seg nå.

Hva er forskjellen på å følge prisjakt på elektronikk på nettet, eller på prisene på bensinstasjoner?

Det blir et krevende terreng å manøvrere i. Forhåpentligvis vil konkurransen i markedet bli hakket bedre, selv om markedsdominansen de tre kjedene imellom er total. Det spørs likevel om det i det hele tatt er mulig å oppnå tilfredsstillende konkurranse i et så himla trangt marked.