Velferdsordningene slår bein under de svakeste gruppene

I 1988 fikk vi tobakksskadeloven i Norge, en bestemmelse om forbud mot røyking på enkelte steder, kalt røykeloven. Før dette var det lov å røyke hvor som helst og når som helst.

Da røykeloven ble innført av daværende sosialminister Tove Strand i 1988 – og utvidet av helseminister Dagfinn Høybråten i 2004, var det etter klare faglige råd. De visste at det ville være bra for folkehelsa. Men hvor bra, det måtte tiden få vise. Uten tobakksskadelov og røykeslutt må vi regne med at det kunne vært 1500 flere tilfeller av lungekreft hvert år i Norge, omtrent jevnt fordelt blant kvinner og menn. Lungekreft er en av de vanligste og også mest dødelige kreftformene i Norge (Kreftregisteret; Cancer in Norway, 2024).

Det var kraftig politisk motvind mot røykeloven; det var spådd store problemer med konkurser i utelivsbransjen, loven ble sett på som innskrenkning av personlig frihet og til dels moralistisk, og Høybråten måtte tåle hets og til og med drapstrusler.

De store helseutfordringene i Norge i 2024 er betydelig endret de siste 50 år. Fortsatt er kreft og hjertesykdom hyppige dødsårsaker, men aldri har flere blitt friske av kreftbehandling, og aldri har så mange hjertepasienter fått forlenget sine liv med god livskvalitet, som i Norge i dag. Vi er blant de land i verden med høyest gjennomsnittlig levealder. Vi er blant de land i verden som har høyest legetetthet pr. innbygger, og aldri har så mange helsearbeidere vært på beina for å hjelpe oss med vår psykiske helse.

Våre største helseutfordringer er at stadig flere faller ut av arbeidslivet, og mange unge havner på uføretrygd og kommer aldri i gang i arbeidslivet.

Forskjellene i helse og livskvalitet er økende og kan i Oslo leses direkte av som 10-15 års forskjell i gjennomsnittlig levealder, fra vestkant til østkant. Andelen av befolkningen som havner under fattigdomsgrensen, er økende. Og vi vet at barn som vokser opp i «fattige familier» har betydelig større problemer med psykososial fungering og mental helse.

De som defineres som under fattigdomsgrensa, synes også å stadig omfatte flere «alminnelige mennesker».

Sykefraværstallene har aldri vært høyere og antallet på arbeidsavklaringspenger er økende.

Det er lettere psykiske lidelser og muskel- og skjelettlidelser som topper statistikken, gjerne i kombinasjon. Diagnosen «slitenhet/tretthet» som hyppig deles ut på fastlegens kontor, står for en økende andel av de sykemeldte.

Jeg har vært lege i 40 år og samfunnsmedisiner i 30 år. De siste 25 årene har jeg jobbet som psykiater i offentlig spesialisthelsetjeneste for voksne.

I alle disse årene har vi jobbet med «bedre oppfølging av sykemeldte, tilrettelegging i arbeidslivet og et inkluderende arbeidsliv.» Det har ikke hjulpet, og nå kan vi ikke fortsette å gjøre mer av det samme, vi må tenke annerledes.

Årsaken til stadig større forskjeller i helse og stadig flere i Norge som lever i fattigdom, er sammensatt.

Etter mitt skjønn er likevel ett faglig råd til besluttende myndigheter like opplagt som rådet om å redusere tobakksrøyk, nemlig å redusere på utbetalingen av sykepenger.

Arbeidstagere i lavtlønnsyrker er mer utsatt for både fysiske og psykiske belastninger i jobben, og en avlastning med 3-4 ukers sykemelding med full lønn kan virke som en god løsning ved muskelsmerter og psykiske belastninger.

Behovet for å trekke seg fra det sosiale fellesskapet, isolere seg og slippe å møte krav og ansvar og andre mennesker, er de vanligste symptomene ved lettere psykiske lidelser som angst og depresjon. Det som er velkjent, men dessverre undervurdert, etter mitt skjønn, både av fastleger og av pasienter, er hvor vanskelig det er å komme tilbake. Ofte fører det til økte symptomer og større problemer å bli passiv og utenfor, selv om det i første omgang føles riktig og veldig godt å slippe å møte alle krav og forventninger. Vi må finne andre og mer effektive hjelpetiltak enn langvarig fritak fra skole og jobb.

Som psykiater opplever jeg en ny pasientgruppe; både voksne og ungdommer som har avlastet seg og «hvilt seg» til et betydelig redusert funksjonsnivå over flere år. All denne tilretteleggingen, fritaket og fullt betalt fravær bringer mange over i langtidssykemelding. Etter 52 uker er det over på arbeidsavklaringspenger, og da blir økonomien skadelidende; da faller inntekten til 67 prosent. Da er mange kommet så langt ned og så langt bort fra jobben, at det er veldig vanskelig å komme tilbake.

Det er kvinner som er i flertall i denne gruppa og som kommer dårligst ut av dette. Er begge de voksne i en barnefamilie i denne situasjonen, havner de i fattigdom, og mange er ikke godt nok informert og forberedt på dette.

Ordningen som skulle beskytte mot økonomiske problemer ved sykdom, har blitt det motsatte, slik jeg ser det: Velferdsordningene slår bein under de svakeste gruppene.

Finnes det politikere som tør å ta tak i dette?