«Varselet mot Peder Kjøs» viser frem et sabla rot. Hvor er redaktørene?

Pressen og forlagene har laget rigget som Kjøs har operert innenfor. Da er det nærmest grotesk når den samme pressen nå henger ut et enkeltmenneske med navn og bilde i en podkast, skriver Elisabeth E. S. Rongved. Foto: Elisabeth Tønnessens

Varselet mot Peder Kjøs handler også om hvordan pressen og forlag har skapt en ny, offentlig psykologrolle uten å ta ansvar for konsekvensene.

I podkasten «Varselet mot Peder Kjøs» forteller Tirill Brenden Sæther om da hun ble med i radioprogrammet «Hos Peder», inngikk en relasjon med Kjøs og de sammen skrev boken «Brev til psykologen» (Gyldendal), før Kjøs igjen ble hennes psykolog.

Nå har hun varslet mot Kjøs. Ifølge Aftenposten handler varselet om arbeidet med boken, om problematiske pasient-psykologroller og mangelfull journalføring.

Aftenposten mener at varselet, før det er behandlet hos Statens helsetilsyn, er verdt saker og en podkast med sterke virkemidler. Etterlatt inntrykk er tydelig: Peder Kjøs har opptrådt kritikkverdig.

Men hva med pressens og forlagenes rolle i at dette overhodet fikk utspille seg?

For Kjøs har ikke bare gått ut av en profesjonell rolle. Han har også gått inn i en ny: den offentlige psykologen. En rolle som over tid er blitt dyrket frem i mediene og i bøker, både hos NRK, Aftenposten, VG og forlagene.

Det problematiske blir det salgbare

Tradisjonell psykologisk praksis har profesjonelle rammer, med taushetsplikt, etiske retningslinjer og avklarte roller. I mediene gjelder andre spilleregler. I det sekundet NRK sendte folks terapi på TV og radio og Gyldendal ga ut en bok der psykolog og klient var brevvenner, ble rammene for profesjonell praksis sprengt.

Når terapi formidles via mikrofon eller skjerm til tusenvis av lyttere som medvirkende deltagere, oppstår en ny form for psykologvirksomhet – med uforutsigbare konsekvenser. En slik konsekvens forteller Sæther om i podkasten: Å ha Kjøs både psykolog og venn før og under bokprosjektet ble problematisk.

Gyldendal omfavner imidlertid denne rolleblandingen i sin omtale: «Korrespondansen viser hva som kan skje når to personer bryter ut av et tydelig definert forhold, som det mellom terapeut og klient, og går inn i en relasjon der rollene ikke er like klare.»

Det problematiske blir her det salgbare.

Redaktørene må ta ansvar

I dekningen er det nå psykologene som blir bedt om å definere etikken. Men psykologenes etiske retningslinjer er ikke de eneste som er i spill. Presseetikk og medieetikk spiller en like stor rolle i dette sakskomplekset.

Aftenposten, VG, NRK, Gyldendal og andre har lenge vært pådrivere for en hybrid psykologvirksomhet – en offentlig psykologrolle som tøyer tradisjonelle profesjonelle grenser.

Dette har lagt grunnlag for det som til slutt ble utfoldet til det ekstreme i Kjøs’ NRK-program og boken med Sæther. Med de uheldige konsekvensene det nå har fått.

Pressen og forlagene har laget rigget som Kjøs har operert innenfor. Da er det nærmest grotesk når den samme pressen nå henger ut et enkeltmenneske med navn og bilde i en podkast.

Alle de involverte redaktørene må erkjenne at de har skapt en ny psykologrolle, granske hva det innebærer – og ta ansvar for konsekvensene.